Antinatalisme: Hvorfor ønsker noen ikke å ha barn? -

<p>Er livet virkelig en gave, eller er det en lidelse vi blir utsatt for? I et historisk perspektiv har forplantning hovedsakelig blitt sett på som noe naturlig og nødvendig – en ubestridt handling som sikrer at arten vår lever videre. Et annet syn er at livet alltid vil by på lidelse, og at det ville være bedre å ikke være født. Dette filosofiske perspektivet, kjent som antinatalisme, utfordrer den dyptsittende overbevisningen om at det å bringe nytt liv til verden er positivt.</p><p>Antinatalismen får oss til å tenke over problemstillinger om menneskets natur og foreldreansvar, enten vi er enige i denne filosofien eller ikke.</p><p>Vil du vite mer? Klikk gjennom dette galleriet for å se hvorfor noen synes det er umoralsk å få barn.</p>

© Getty Images

Begrepet antinatalisme -

Antinatalister mener at det er uetisk å bringe nytt liv til verden. Noen mener at det er bare mennesker som bør avstå fra forplantning, mens andre mener det gjelder for alle sansende vesener. De foretrekker ikke-eksistens fremfor livets lidelse.

© Shutterstock

David Benatar -

Den sørafrikanske filosofen David Benatar er en ledende talsmann for antinatalisme. Han hevder at det å bli til alltid er problematisk. I boken "Better Never to Have Been" (2006) forklarer han hvorfor det å forhindre fødsel faktisk er en medfølende handling.

© Shutterstock

Tilværelsens asymmetri -

Benatars argument er avhengig av ideen om at eksistens bringer både smerte og glede, mens de som ikke eksisterer ikke kan føle smerte eller lidelse. Han hevder at dette gjør at det er bedre å ikke eksistere og dermed ikke kunne oppleve lidelse.

© Getty Images

Det buddhistiske perspektivet -

Buddhistisk filosofi anser livet som en konstant syklus av oppturer og nedturer, gevinst og tap, suksess og fiasko, og glede og sorg. Hver nyfødt blir uunngåelig kastet inn i denne stormen, og lidelse blir en uunngåelig del av livet.

© Getty Images

Villedende -

Selv om livet gir glede, er det virkelig verdt lidelsen? Musikk, mat og kjærlighet kan berike livet, men samtidig må man gjennom mye smerte, sorg og tap. Benatar argumenterer for at positive følelser aldri vil veie opp for den unngåelige lidelsen.

© Shutterstock

En verden uten sørgende mennesker -

Hvis ikke-eksistens virkelig var en tragedie, ville vi beklaget mangelen på mennesker på fjerne, ubebodde planeter. Tross alt sørger vi ikke over livene som ikke finnes. Dette antyder at det å ikke eksistere ikke er negativt, siden det bare er en tapt mulighet for lidelse.

© Shutterstock

Illusjonen om et tilfredsstillende liv -

Til tross for dette resonnementet er mange mennesker glade og takknemlige for sin eksistens. Men dette perspektivet kan forklares med skjeve oppfatninger, som Pollyanna-prinsippet, der mennesker husker flere positive opplevelser enn negative, slik at de forblir irrasjonelt optimistiske.

© Shutterstock

Schopenhauer-perspektivet -

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer er en av historiens mest beryktede pessimister. Han hevdet at smerte er en mer intens følelse enn nytelse. Tankeeksperimentet hans (som sammenlignet opplevelsen av et dyr som blir spist med rovdyrets glede av å spise) er et eksempel på denne ubalansen.

© Getty Images

Fødselstragedien -

Tilværelsen ses om en syklus av lidelse – fra den traumatiske fødselen til den uunngåelige marsjen mot døden. Selv de som lever komfortabelt, opplever lidelse, misnøye, aldring og den eksistensielle frykten for døden.

© Shutterstock

Menneskenes lidelse -

Krig, fattigdom, sykdom, avhengighet, ensomhet – menneskeheten er besatt av plager, enten de er selvforskyldte eller påtvunget av naturen. Antinatalister hevder at selv i gode øyeblikk ulmer lidelsen under overflaten. De mener at livets vanskeligheter ikke veier opp for dets gleder.

© Getty Images

Døden er uunngåelig -

Uansett hvor mye glede livet byr på, ender det alltid med døden. Frykten for det ukjente, smerten og sorgen over tap og kampen for å holde på forbigående øyeblikk gjør at livets slutt er en kilde til angst.

© Shutterstock

Barnets uvitenhet -

Schopenhauer sammenlignet barndommen med å vente på en teaterforestilling før teppet går opp. I likhet med barns uvitenhet gleder vi oss til forestillingen. Vi er uvitende om at forestillingen vi er i ferd med å se er en uunngåelig lidelse.

© Shutterstock

Paradokset med å ville leve lenge -

Til tross for livets sorger og lidelse klamrer mennesker seg desperat til tilværelsen og håpet om et lykkelig liv. Men Schopenhauer antydet at alderdommen bare gir mer sorg. Han oppsummerte det slik: "Det er dårlig i dag, verre i morgen og verst til slutt."

© Getty Images

Jakten på mening -

Hvis livet virkelig er tragisk, bør vi da gi etter for fortvilelse? Antinatalismen antyder at ikke-eksistens er å foretrekke, men de som allerede er her, kan søke mening ved å hjelpe andre som lider, selv om livet i seg selv forblir grunnleggende smertefullt.

© Shutterstock

Buddhismens svar -

Buddhismen hevder at lidelse er essensen av tilværelsen, og nirvana (den ultimate friheten) oppnås ved å bryte fri fra gjenfødelsens syklus. Dette stemmer overens med det antinatalistiske resonnementet om at ikke-eksistens er den eneste flukten fra smerte.

© Shutterstock

Distraksjoner som forbrukere -

Samfunnet vårt glorifiserer reiser, underholdning og luksus, men disse gledene maskerer ofte underliggende misnøye og lidelse. I stedet for å bringe varig lykke, tjener de som distraksjoner fra lidelsens uunngåelige virkelighet.

© Shutterstock

Nytelsens negative sider -

Schopenhauer hevder at nytelse ikke er positivt, men bare lindrer smerte. Ethvert ønske er som en gjeld – det gir bare en midlertidig lindring. Det dukker opp nye behov som fanger oss i en endeløs syklus av lengsel.

© Shutterstock

Begjærets ild -

Buddhistisk filosofi sammenligner ønsker med en brann som hele tiden må slukkes. Hvis man aldri starter ilden (ved ikke å bli født), unngår man den endeløse kampen med å slukke uoppfylte ønsker og den uunngåelige lidelsen som følger.

© Shutterstock

Ponzi-opplegg og forplantning -

Antinatalister beskriver ofte menneskelig reproduksjon som et Ponzi-opplegg. Hver generasjon lider, men de fortsetter syklusen, og håper barna deres vil finne mening i livet. Samtidig viderefører de mer lidelse for fremtidige generasjoner.

© Shutterstock

Motargumenter -

Mange mener at antinatalismen er altfor pessimistisk og ignorerer livets gleder. Noen hevder at lidelse kan mildnes ved sosial fremgang. Andre hevder at livet, selv om det er vanskelig og sorgfullt, ​​har en verdi i seg selv.

© Shutterstock

Det villedende løftet om kjærlighet -

Kjærlighet anses av mange som en god nok grunn til å leve, men samtidig er hjertesorg, svik og tap uungåelig. Selv de lykkeligste forhold tar slutt (enten gjennom separasjon eller død), og antinatalister mener dette er et bevis på at kjærlighet i seg selv ikke kan rettferdiggjøre eksistens.

© Shutterstock

Irrasjonell avvisning -

Mange mennesker avviser instinktivt antinatalismen fordi de mener at livet er verdifullt. Men filosofer hevder at denne reaksjonen kommer fra evolusjonær programmering – ikke rasjonell tenkning om eksistens faktisk er noe ønskelig.

© Shutterstock

Kostnaden for mennesker -

Mennesker er biologisk drevet til å reprodusere seg, ofte uten å ta hensyn til følgene. Mange får barn for å oppfylle personlige ønsker i stedet for til fordel for barnet. Ved å bli født er barnet dømt til å oppleve lidelse.

© Getty Images

Miljøhensyn -

Mange antinatalister ser på klimakrisen som en grunn til å stoppe forplantningen. Overbefolkningen på Jorda belaster naturressursene, fremskynder klimaendringer og fører til miljøødeleggelse. Antinatalister mener at dersom de ikke får barn, vil det redusere det økologiske fotavtrykket deres og bidra til en mer bærekraftig planet.

© Shutterstock

Det ultimate etiske spørsmålet -

Hvis foreldre virkelig elsker sine ufødte barn, er det mest etiske valget å spare dem fra eksistensen? Ved å ikke skape liv, mener antinatalister at man forhindrer lidelse uten å frata noen glede – siden ikke-eksistens ikke innebærer berøvelse.

© Shutterstock

Misforståelsen i forhold til frivillig utryddelse -

Antinatalismen handler ikke om å skade eksisterende vesener, men å forhindre fremtidig lidelse. Det argumenteres ikke for ødeleggelse, men snarere for gradvis opphør av reproduksjon for å eliminere den tilsynelatende endeløse syklusen av smerte.

© Shutterstock

Vi lider i fellesskap -

Den felles opplevelsen av tilværelsen fremmer medfølelse. Å erkjenne at alle tåler smerte kan føre til vennlighet og empati, selv om man er klar over at livet i seg selv er uønsket.

© Shutterstock

Juridiske og sosiale implikasjoner -

Hvis antinatalismen hadde fått flere følgere, kunne det fått konsekvenser for de juridiske og sosiale strukturene i samfunnet. Det ville blitt aktuelt med tiltak i forbindelse med familieplanlegging, arv og pensjon. Noen antinatalister argumenterer for frivillig utryddelse av mennesker, mens andre bare oppmuntrer til mer personlig ansvar i reproduktive beslutninger.

© Shutterstock

En siste refleksjon -

Antinatalismen legger frem et utfordrende etisk dilemma. Selv om tilværelsen kan være en uforanderlig skjebne, kan forståelsen av livets sorg og lidelse inspirere potensielle foreldre til å vurdere innvirkningen livet kan ha på et fremtidig barn.

Kilder: (Today) (BBC) (The Conversation) (Real Talk Philosophy)

© Shutterstock