© Shutterstock

Sudan -

Amanirenas, den fryktløse enøyde dronningen av Kusj, trosset frimodig Romas autoritet. Rasende over skatter som ble pålagt av Romas egyptiske prefekt, ledet hun et vågalt raid. Hun plyndret, tok fanger og hodet til en statue av keiser Augustus.

© Shutterstock

En symbolsk makterklæring -

Hjemme begravde hun steinhodet til Augustus under trappen for å bli tråkket av alle som kom og gikk. Dette var en symbolsk handling som ydmyket Roma og utløste årevis med voldsomme sammenstøt med kusjitiske krigere.

© Shutterstock

En krigerleder i frontlinjen -

Amanirenas kjempet i frontlinjene og inspirerte soldatene. Selv om en skade på slagmarken kostet henne synet på ett øye, forble hun fryktløs. Hennes tilstedeværelse satte skrekk i romerne, og beviste Kusj sin besluttsomhet om å ikke la seg erobre av imperiet.

© Shutterstock

Seier og suverenitet sikret -

Innen 21 fvt bar Amanirenas forsvarskamp frukter. Den egyptiske guvernøren trakk seg tilbake. Samos-traktaten ga Kusj suverenitet. Romerne forsøkte aldri igjen å erobre Egypt, og etterlot Kusj selvstendig i århundrer.

© Shutterstock

Skottland -

Caledonia, eller dagens Skottland, viste seg nesten umulig for romerne å erobre. Til tross for tre separate forsøk klarte aldri romerske kommandanter å sikre kontroll over regionen.

© Getty Images

Erobringer nord av Hadrians mur -

I motsetning til generell oppfatning, klarte romerne å avansere forbi Hadrians mur, og kom så langt som til Den antoninske mur. Bygget av keiser Antoninus Pius i 140 evt., markerte muren Romas grense i nord, men den ga liten beskyttelse.

© Shutterstock

Kaledonsk motstand -

Kaledonerne lot seg ikke hindre av Den antoninske mur (bildet), og raidet romerske landområder uten problemer. Etter tjue år forlot Roma muren, trakk seg tilbake til Hadrians mur og lot Skottland være i fred.

© Getty Images

Iran -

Romas kriger mot Partia, som dekker dagens Iran og Irak, begynte før Romerriket ble opprettet og vedvarte lenge etter Partias fall. De to imperiene kjempet i fire store konfliktsykluser.

© Shutterstock

Partisk ydmykelse av Roma -

Partia ydmyket Roma gjentatte ganger, spesielt i slaget ved Carrhae, der den romerske generalen Crassus ble beseiret og henrettet.

© Getty Images

Trajans erobring og korte seier -

I 116 evt. lyktes keiser Trajan i å erobre Partias hovedstad, Ctesiphon. Den romerske okkupasjonen ble imidlertid kortvarig, da det brøt ut et opprør samme året, og etterfølgeren Hadrian, trakk romerske styrker tilbake.

© Shutterstock

Partia faller -

Romas retrett markerte slutten på romerske ambisjoner i øst. Partia falt til slutt, ikke for Roma, men for den persiske opprøreren Ardashir, som grunnla Sasaniderriket.

© Shutterstock

Tyskland -

Romas ambisjon om å erobre Tyskland ble møtt med konsekvent fiasko. Germanske stammer slo ned romersk ekspansjon, og den tyske plyndringen av Roma (bildet) i 410 evt., markerte en symbolsk endring i historiens gang.

© Getty Images

Tilbakeslag -

Det var trefninger mellom romerne og germanske stammer i århundrer, og Roma led nederlag som hindret handel og til og med kostet keisere livet. Disse tilbakeslagene svekket romersk kontroll over de nordlige grensene.

© Getty Images

Slaget ved Teutoburgerskogen -

I år 9 evt. led Roma et av sine verste nederlag i slaget ved Teutoburgerskogen. Den germanske lederen Arminius utslettet tre romerske legioner, og tvang den romerske kommandanten til å begå selvmord.

© Getty Images

Romersk gjengjeldelse og retrett -

Selv om den romerske kommandanten Nero Claudius Drusus søkte hevn, var Romas grep om de germanske territoriene tapt. Det knusende nederlaget ved Teutoburgerskogen sørget for at Roma aldri ville kontrollere landene utenfor Rhinen.

© Getty Images

Jemen -

Romerne beundret Jemen og kalte det Arabia Felix, «det fruktbare Arabia», eller i overført betydning «det lykkelige Arabia», på grunn av områdets rikdom og behagelige klima. Denne beundringen forvandlet seg raskt til ambisjoner, og fremmet romersk ønske om erobring.

© Shutterstock

Romas ambisjoner i Jemen -

I 26 fvt beordret keiser Augustus Aelius Gallus å marsjere mot Arabia Felix, i håp om å bringe det velstående landet under romersk kontroll. Gallus ble guidet av en nabateer som het Syllaeus.

© Shutterstock

Andre intensjoner -

Syllaeus, lojal mot sitt nabataiske hjemland, ledet Gallus gjennom Jemens tøffeste ørkener, og valgte golde ruter som tæret på styrken til de romerske legionene, og beskyttet Nabataeas egne handelsinteresser. (Nabateere var et nomadisk folk som levde i områdene som i dag er den sørlige delen av Jordan) 

© Shutterstock

En mislykket invasjon -

Utmattet, utsultet og svekket av sykdom, ankom Gallus' legioner til Jemen uten å kunne kjempe. De trakk seg tilbake i nederlag, og etterlot Arabia Felix uerobret og fri fra romersk kontroll.

© Shutterstock

Irland -

Romerne kalte Irland for Hibernia, som betyr «land med evig vinter», et lite innbydende navn for et lite innbydende land.

© Shutterstock

Agricolas interesse i Irland -

Den romerske generalen Gnaeus Julius Agricola, guvernør i Britannia fra 77 til 84 evt., vurderte å invadere Irland. Han samlet etterretning fra en irsk prins, og trodde han kunne erobre Hibernia med bare én enkelt legion.

© Getty Images

Irland ble ikke erobret -

Til tross for Agricolas planer ble aldri invasjonen gjennomført. Det er noen som spekulerer i at han kan ha vært i Irland en kort stund, har ingen romersk styrke okkuperte noen gang den grønne øya.

© Shutterstock

Armenia -

Roma klarte ikke opprettholde kontrollen over Armenia, til tross for flere forsøk, inkludert en kort treårig okkupasjon under keiser Trajan. Fjellene og den politiske kompleksiteten i Armenia gjorde imidlertid varig erobring vanskelig.

© Shutterstock

Dragkampen mellom Roma og Partia -

Armenias strategiske posisjon mellom Roma og Partia gjorde området til en politisk gulrot, der begge imperiene kjempet om innflytelse. Roma brukte ofte diplomati i stedet for militær erobring for å utøve kontroll over Armenia.

© Getty Images

Romersk innflytelse -

I stedet for direkte okkupasjon, forsøkte Roma å kontrollere Armenia ved å installere vasallmonarker. I henhold til Rhandeia-traktaten kunne en partisk prins styre Armenia, men bare med romersk godkjenning.

© Getty Images

Armenia havnet i kryssilden -

Til tross for perioder med stabilitet under romersk innflytelse, forble Armenia involvert i konflikten mellom Roma og Partia. Hver ny krig mellom de to imperiene trakk ofte Armenia inn i stridighetene.

© Getty Images

Polen -

I romertiden var det moderne Polen bebodd av et folk kjent som Przeworsk. Romerne omtalte dem som Lugii, en stammeføderasjon i regionen.

© Shutterstock

Allianser over erobring -

I stedet for å forsøke å erobre Lugii, valgte romerne å inngå allianser. I 92 evt. sendte keiser Domitian 100 ryttere for å støtte dem i kampen mot sveberne (en germansk stamme).

© Getty Images

Lugii og vandalene -

Historikere spekulerer i at Lugii til slutt kan ha slått seg sammen med eller blitt vandalene. Vandalene skulle senere spille en sentral rolle i plyndringen av Roma da imperiet kollapset.

Kilder: (Mental Floss) (BBC) (Britannica)

© Getty Images