▲

Latskap er en merkelapp som samfunnet ofte plasserer altfor raskt og uten mye ettertanke. Når noen ikke lever opp til forventningene, enten det er akademisk, profesjonelt eller personlig, antar man umiddelbart at det skyldes mangel på innsats eller motivasjon. Hva om problemet ikke er latskap i det hele tatt? Hva om den virkelige utfordringen er noe dypere, mer komplekst og ofte usynlig for den som betrakter dette utenfra?

Verden er full av usynlige barrierer som hindrer enkelte i å prestere sitt beste. Istedenfor å møte disse utfordringene med empati og støtte, er vi raske til å dømme og bidrar dermed til en ond sirkel av skam og misforståelser. Men ved å se forbi overfladiske antakelser og undersøke de reelle årsakene bak handlingslammelse, kan vi skape en verden som ikke bare er mer forståelsesfull, men også mer produktiv.

Utforsk dette galleriet for å se nærmere på hvorfor latskap, slik vi tenker på det, kanskje ikke eksisterer i det hele tatt.

▲

Latskap er ofte en feildiagnose av dypere utfordringer. Noen lever ikke opp til forventninger, ikke fordi de mangler motivasjon, men fordi usynlige hindringer (som psykiske helseproblemer, traumer, systemiske barrierer osv.) holder dem tilbake. I stedet for å skylde på latskap, må vi se etter disse skjulte utfordringene.

▲

Miljøet og omstendighetene rundt en person påvirker handlinger langt mer enn personlighet eller intelligens. Sosiale normer, tilgang til ressurser og psykisk helse avgjør om man opplever suksess eller motgang. Det som kan se ut som latskap, er som regel en tilpasning til utfordrende forhold, ikke en moralsk svakhet.

▲

Når man ikke fullfører oppgaver, bør vi spørre hvorfor, istedenfor å trekke forhastede konklusjoner. Hva slags press står de overfor? Hvilke behov er ikke dekket? Hvis vi erstatter fordømming med interesse, kan vi forstå og støtte, istedenfor å avvise og straffe.

▲

Utfordringene man møter underveis i livet er ikke unnskyldninger, de er reelle hindringer. Psykiske lidelser, funksjonsnedsettelser, økonomiske vansker og traumer, skaper faktiske utfordringer. Det å anerkjenne disse barrierene betyr ikke å frita noen for ansvar, men å gi dem den støtten de trenger for å lykkes.

▲

Mange dømmer ofte hjemløse for å kjøpe alkohol eller sigaretter, men de ser ikke at dette kan være mestringsstrategier for å overleve i en vanskelig situasjon. Alkohol kan dempe følelsen av kalde netter, mens røyking kan undertrykke sultfølelse.

▲

Samfunnet foretrekker å skylde på lidelsene til den enkelte, fremfor å erkjenne systemisk urettferdighet. Det er lettere å anta at noen er ansvarlige for sine egne nederlag, enn å akseptere at ytre faktorer (som fattigdom, diskriminering eller mangel på ressurser) spiller en stor rolle i de utfordringene de har.

▲

Fattigdom er ikke bare mangel på penger, det er en endeløs syklus av byråkratiske hindringer og overlevelsesmodus. Hjemløse jobber ofte utrettelig for å skaffe husly, mat og medisinsk hjelp, men likevel blir de stemplet som late når de sliter.

▲

Det å utsette noe, blir ofte sett på som latskap, men det bunner som regel i angst, frykt for å mislykkes eller usikkerhet om hvor man skal begynne. De som virkelig bryr seg om en oppgave, kan utsette oppgaven nettopp fordi de ønsker å gjøre den skikkelig.

▲

Mange utsetter oppgaver og gjøremål fordi de frykter at arbeidet ikke vil bli godt nok. Ønsket om perfeksjon skaper angst, som hindrer dem i å komme i gang. Dette handler ikke om mangel på motivasjon, men om et overveldende press for å lykkes som slår tilbake.

▲

Flere sliter med å dele opp store prosjekter i håndterbare trinn. Dette er et problem gjennomføringen, ikke viljestyrke. Uten riktig støtte, som strukturerte timeplaner og organisatoriske verktøy, kan disse oppgavene føles umulige å fullføre.

▲

Det er mange er naturlig flinke til å strukturere eget arbeid, mens andre trenger eksterne systemer for å holde seg på sporet. Det å ha behov for påminnelser, frister eller ansvarlighet i en gruppe gjør ikke noen late, det betyr bare at de prosesserer oppgaver på en annen måte.

▲

Elever som ikke overholder frister eller virker uengasjerte, blir ofte stemplet som late, men mange kjemper med skjulte utfordringer. Uten å forstå den situasjonen de befinner seg i, risikerer lærerne å straffe elever urettferdig, selv om de gjør sitt beste for å håndtere situasjonen.

▲

Tradisjonell utdanning klarer ofte ikke å tilpasse seg elever med ulike behov. Skoler og universiteter har ofte rigide forventninger som kan fremmedgjøre elever som sliter med depresjon, angst eller ADHD, noe som gjør det enda vanskeligere for dem å lykkes i et allerede utfordrende system.

▲

Når elever betror seg til lærerne om utfordringer de har, er det en modig handling. Mange frykter for å bli dømt eller avvist. Det er derfor avgjørende at lærere skaper et miljø, der elever føler seg trygge nok til å dele utfordringene de sliter med.

▲

Det å anerkjenne og legitimere utfordringer hjelper elevene til å blomstre. Når lærere erkjenner hindringer, istedenfor å avvise noen, får elevene større selvtillit, engasjerer seg mer i undervisningen og presterer til slutt bedre akademisk.

▲

Professorer som nekter å tilrettelegge for studenter som sliter, påfører unødig lidelse. Strenge krav til oppmøte og frister tar ikke hensyn til psykiske kriser, funksjonsnedsettelser eller personlige utfordringer. Medfølelse bør ikke forveksles med svakhet.

▲

Mange lærere har selv lyktes akademisk uten store hindringer, og derfor kan det være vanskelig for dem å forstå studenter som sliter. Denne mangelen på perspektiv kan føre til urealistiske forventninger og urettferdige antakelser om innsatsen studentene legger ned.

▲

Studenter med depresjon, angst eller traumer, blir ofte stemplet som uansvarlige eller late. I virkeligheten håndterer de enorme utfordringer. Uten riktig støtte risikerer de å bli presset helt ut av akademiske miljøer.

▲

Studenter som bærer på tidligere traumer, har en ekstra, usynlig byrde. Det å forvente at de skal prestere på samme nivå som sine medstudenter uten tilrettelegging, er ikke bare urealistisk, men også utrolig ufølsomt.

▲

Det er viktig å huske at mange studenter som sliter, faktisk er svært selvbevisste. De søker hjelp, går i terapi og forsøker å håndtere utfordringer. Det å stemple dem som late, undergraver innsatsen og kan gjøre det vanskeligere å stå på egne ben.

▲

Lærere som viser forståelse, kan endre liv. Enkle tilpasninger, som fleksible frister eller åpen kommunikasjon, gir studentene muligheten til å lykkes til tross for utfordringer. Litt empati kan gjøre en stor forskjell.

▲

Noen skoleinstitusjoner er stolte av å ikke tilrettelegge for studenter som sliter, og de forveksler ufølsomhet med akademisk strenghet. I realiteten bidrar denne ekskluderende holdningen bare til å forsterke privilegier.

▲

Det er viktig å huske at ingen egentlig ønsker å mislykkes. De som faller bakpå, velger som regel ikke dette selv, de håndterer overveldende hindringer som er usynlige for andre. Det å anerkjenne dette, åpner for reelle løsninger.

▲

Samtaler om mental helse, utøvende dysfunksjon og systemiske barrierer, bidrar til å bryte ned skadelige stereotypier. Jo mer vi snakker om disse temaene, desto mer forståelse og støtte kan vi bygge. Det finnes også andre måter man kan håndtere en tilsynelatende latskap. La oss se nærmere på disse mulighetene.

▲

Utøvende dysfunksjon kan gjøre store prosjekter overveldende. Det å dele oppgaver opp i mindre, mer håndterbare trinn kan gjøre det lettere å komme i gang. Bruk av sjekklister, tidtakere eller planlegging av spesifikke små oppgaver kan bidra til å redusere følelsen av handlingslammelse.

▲

Noen ganger kan det å ha en annen person som følger opp fremgangen være nøkkelen til å overvinne utøvende dysfunksjon. Studiergrupper, samarbeid eller jevnlige innsjekkinger med en venn, kan skape en struktur som oppmuntrer til fullføring.

▲

Rutiner kan redusere beslutningstretthet og minske den mentale byrden ved å organisere oppgaver. Det å lage en daglig timeplan med dedikert tid til arbeid, pauser og egenomsorg kan forbedre fokus og produktivitet.

▲

Det å være hard mot seg selv for at man sliter, forverrer bare utøvende dysfunksjon og «latskap». Det å anerkjenne utfordringer uten selvfordømmelse, feire små seire og gi rom for tilbakeslag kan gjøre fremgang mer overkommelig istedenfor overveldende.

▲

Til syvende og sist, hvis noen virker late, er det viktig å se nærmere etter. Det finnes alltid barrierer som ofte kan forklare atferden. Det å forstå disse årsakene istedenfor å fordømme dem, er det første steget mot reell endring.

Kilder: (Medium) (Psychology Today) (NPR)