Forstå veien til medlemskap
Kobolt spiller en avgjørende rolle i moderne teknologi, forhindrer overoppheting av batterier og blant annet driver elektriske kjøretøy. Likevel, bak nødvendigheten til dette mineralet ligger en urovekkende realitet. Mye av verdens kobolt kommer fra Den demokratiske republikken Kongo, hvor arbeiderne utnyttes og jobber under krevende og umenneskelige forhold. Storskala gruvedrift har fortrengt hele lokalsamfunn, med rapporter om vold og overgrep, mens miljøet lider uopprettelig skade.
Som verdens største koboltprodusent, kan Den demokratiske republikken Kongo forme koboltmarkedet og kreve bedre beskyttelse for folket? Klikk deg videre for å lese mer om utvinningen av kobolt i dette konfliktfylte landet.
I tjue år har Harvard-stipendiat Siddharth Kara, etterforsket moderne slaveri, menneskehandel og barnearbeid. Forskningen, utført ved T.H. Chan School of Public Health og Kennedy School, kaster lys over utnyttelse på tvers av globale industrier.
Til tross for at landet har større koboltreserver enn resten av verden til sammen, mangler Kongo en virkelig ren forsyningskjede. Kara hevder at gruvedriften etter kobolt i Kongo er dypt innviklet med grov utnyttelse av mennesker og uetisk praksis.
I boken «Cobalt Red», avslører Kara at mye av kobolten i Kongo utvinnes med håndkraft. Løsarbeidere utsettes for grusomme og farlige forhold for bare noen få kroner om dagen.
«Gruvearbeiderne jobber under umenneskelige, helsefarlige og nedverdigende forhold. De bruker hakker, spader og spett av armeringsjern for å hakke og grave i dype grøfter, groper og tunneler, for å samle kobolt og bære den opp til den formelle forsyningskjeden», sier Kara.
Gruveindustrien har satt dype spor i landskapet i Kongo. Millioner av trær er kappet ned, støv og grus forurenser luften rundt gruvene, og vannveier er tilsmusset med giftig avsig fra mineralforedling, noe som gjør miljøskader umulig å ignorere.
Kobolts toksisitet utgjør en alvorlig helserisiko for arbeiderne, som håndterer og inhalerer det skadelige støvet daglig. Blant arbeiderne er unge mødre med spedbarn på ryggen, tvunget til daglig eksponering.
Kobolt driver nesten alle oppladbare litium-ion-batterier over hele verden. Selv om utenforstående skiller mellom industrielt utvunnet og kobolt utvunnet for hånd i Kongo, argumenterer Kara for at disse to kildene er tett knyttet sammen.
Kobolt fra industrielle gravemaskiner og hentet ut manuelt, ofte av kvinner og barn, er dypt sammenvevd. Nesten alle gruver i Kongo har arbeidere som jobber i nærheten, og kobolten de graver ut ledes inn i den formelle forsyningskjeden.
Selv om det er teknisk sett er forbudt, fortsetter manuell utvinning i industrielle koboltgruver over hele Kongo. Bedrifter tolererer det som en lavkostmetode for å øke produksjonen, slik at arbeidere kan jobbe innenfor og rundt storskalaoperasjoner, og stimulerer den globale forsyningskjeden.
I områder med ekstrem fattigdom, sliter millioner av mennesker med å overleve på bare ti eller tjue kroner dagen, og aksepterer alt tilgjengelig arbeid. I koboltgruver er tusenvis pakket sammen i trange grøfter, de jobber under grusomme forhold for luselønn, og produserer enorme mengder kobolt til liten kostnad for industrien.
Masseflytting har fulgt i kjølvannet av en stadig ekspanderende utvidelse av gruvedriften etter kobolt i Kongo. Hele landsbyer er jevnet med jorden for å gjøre plass til nye gruver. Uten alternativer, har utallige mennesker mistet hjemmene sine, levebrødet og alle midler for å overleve, noe som forsterker krisen.
Selv om dette ikke kan sammenlignes med den tidligere slavehandelen, legemliggjør koboltgruvene i Kongo en brutal moderne ekvivalent. Den ekstreme utnyttelsen, de farlige arbeidsforholdene og mangelen på grunnleggende rettigheter som arbeiderne står overfor, gjenspeiler likevel gammeldags slaveri.
Gruvedriften i Kongo etter kobolt er overskygget av en ødeleggende risiko, familiemedlemmer dør når gruveveggene kollapser og begraver arbeidere under skred av stein og grus. Disse ulykkene etterlater menn, kvinner og barn med knuste lemmer og brukket ryggrad.
Militser og kommandosoldater, bortfører og trafikkerer barn fra hele Kongo, og tvinger dem til brutalt arbeid. Mange blir fraktet hundrevis av mil gjennom militsnettverk for å jobbe i kobber- og koboltgruver, fanget i en syklus av utnyttelse og motgang.
Kongo, en nasjon formet av århundrer med utnyttelse, står overfor de pågående utfordringene med fattigdom og korrupsjon. Utenlandske investeringer forverrer ofte problemene, og fremhever det komplekse samspillet mellom historie, makt og styresett i denne krigsherjede regionen.
I 1960 sverget Kongos første, demokratiske valgte leder, Patrice Lumumba, å bruke nasjonens enorme mineralrikdom til folket. I løpet av seks måneder ble han styrtet, brutalt drept og erstattet av en korrupt diktator, og sikret at ressursene tjente utenlandske interesser i stedet.
Lumumbas fall var en dyster leksjon i global maktdynamikk, han trosset store aktører og konsekvensene viste seg raskt og brutalt. Hans skjebne understreker korrupsjonens historiske realiteter, og viser hvordan ledere som utfordrer utenlandske interesser vanligvis møter hensynsløs undertrykkelse.
I 2009 inngikk daværende president Joseph Kabila en avtale som ga Kina gruverettigheter i bytte mot utvikling av infrastrukturen i landet. Denne avtalen banet vei for Kina til å dominere det globale koboltmarkedet, og sikret tilgang til viktige ressurser samtidig som den formet Kongos økonomiske fremtid.
Kinesiske selskaper sikret raskt kontroll over 15 av Kongos 19 store kobber- og koboltkonsesjoner, og sementerte dominansen i gruvedriften. Grepet Kina har på disse vitale ressursene understreker Kinas strategiske innflytelse på globale mineralmarkeder.
Kinas kontroll over kobolt strekker seg utover gruvedrift, og har rundt 70–80 % av det raffinerte markedet og nesten halvparten av den globale batteriproduksjonen. Fra utvinning av råvarer til høyteknologiske bruksområder, dominansen former fremtiden for energi og innovasjon.
Congo Dongfang International, et datterselskap av Zhejiang Huayou Cobalt, dominerer regionens kobolthandel, og forsyner de fleste globale batteriprodusenter. Når kobolt beveger seg gjennom komplekse forsyningskjeder, blir opprinnelsen ofte tilslørt, og distanserer kjøperne fra fra den faktiske kilden.
Underleverandører i globale forsyningskjeder kompliserer innkjøp av kobolt, noe som gjør det vanskelig å spore om produksjonen av mineralet er utvinnet manuelt eller tilknyttet til barnearbeid. Til tross for bedriftens nulltoleranse, er kobolt fortsatt et unntak.
I motsetning til gull, tantal, tinn og wolfram, forblir kobolt utenfor amerikanske forskrifter som omhandler konfliktmineraler, og lar det globale markedet stort sett være ukontrollert. Uten direkte tilsyn fortsetter gruvedriften i Kongo uten at noen stilles for ansvar.
Drevet av ikke-statlige organisasjoner, erkjenner myndigheter over hele verden det presserende behovet for større åpenhet i forsyningskjeden. Jobben med å bekjempe moderne slaveri er under arbeid, det samme gjelder barnearbeid, med sikte på å håndheve etiske kilder og kreve at virksomhetene ansvarliggjøres.
I henhold til det britiske lovverket fra 2015 UK Modern Slavery Act, må virksomheter som opererer i Storbritannia med globale inntekter på over 500 millioner kroner, utstede en årlig erklæring om slaveri og menneskehandel. Denne forordningen tvinger til åpenhet, og sikrer at selskaper vurderer og avslører risikoer på tvers av forsyningskjedene.
Industrien må verifisere at leverandørene ikke driver med slaveri, inkludert sporing av kobolten som brukes i produktene. Det å sikre etisk innkjøp krever åpenhet i alle ledd, fra gruvedrift til sluttproduksjon.
Det å utrydde barnearbeid og farlige arbeidsforhold i de kongolesiske koboltgruvene krever mer enn lover og regler. Industrien og investorer må ta steget opp, og sikre etisk innkjøp for å drive meningsfull endring i globale forsyningskjeder.
Med enorme økonomiske ressurser har internasjonale gruveselskaper makt til å implementere betydelig endring, ivareta menneskerettigheter, forbedre lokale forhold og adressere tidligere overgrep. Men spørsmålet gjenstår likevel, vil de ta grep eller fortsette å tjene penger uten å ta ansvar?
Kilder: (NPR) (Amnesty International) (Human Trafficking Search)
Utvinning av kobolt – hvordan moderne slaveri i Kongo gir strøm til bilene våre
Det etiske dilemmaet ved avhengigheten av kobolt
LIVSSTIL Menneskerettigheter
Kobolt spiller en avgjørende rolle i moderne teknologi, forhindrer overoppheting av batterier og blant annet driver elektriske kjøretøy. Likevel, bak nødvendigheten til dette mineralet ligger en urovekkende realitet. Mye av verdens kobolt kommer fra Den demokratiske republikken Kongo, hvor arbeiderne utnyttes og jobber under krevende og umenneskelige forhold. Storskala gruvedrift har fortrengt hele lokalsamfunn, med rapporter om vold og overgrep, mens miljøet lider uopprettelig skade.Som verdens største koboltprodusent, kan Den demokratiske republikken Kongo forme koboltmarkedet og kreve bedre beskyttelse for folket? Klikk deg videre for å lese mer om utvinningen av kobolt i dette konfliktfylte landet.