Landene som står i fare for å forsvinne
Få historiske personer fortjener tilnavnet «barbar» mer enn huneren Attila. Herskeren av hunerriket ble også stemplet av romerne som flagellum dei, eller guds svøpe, for hans brutalitet og alarmerende suksess med å plyndre romerske byer. Likevel var Attila en utdannet mann, sannsynligvis bevandret i gresk og latin, og beskjeden i hvordan han kledde seg. Tilbøyeligheten han hadde til vold er imidlertid legendarisk, intoleransen han hadde mot fiender på slagmarken førte til at historien beskrev Attila som en av de største barbariske herskerne. Så hvem var denne herskeren over hunerne, og hvorfor er arven etter Attila så foraktelig?
Klikk gjennom det dette galleriet for å lese om det brutale livet til lederen av hunerne.
Attila, eller huneren Attila, var leder for nomadefolket i Sentral-Asia kjent som hunerne. Han var også hersker over hunerriket fra 434 til 453 evt.
Attila ble født nord for Donau en gang på begynnelsen av 400-tallet, og hadde sammen med broren Bleda arvet hunerriket fra onklene, Octar og Ruga.
En nådeløs kriger, Octar var kongen av den vestlige fløyen til hunerne som utvidet imperiet til Tyskland. Den like fryktinngytende Ruga, var herskeren i øst som førte krig mot det østromerriket.
Dødsfallene til både Octar og Ruga i 434, ga nevøene kontroll over de forente hunerstammene. Attila og Bleda mestret nå bueskyting, sverdkamp, bruk av lasso, og var begge dyktige ryttere og hestefolk.
Imperiet deres strakte seg fra Rhin-området til grensene til sasaniderriket i Kaukasus. Attila og Bleda var begge intelligente og godt kjent med militær og diplomatisk taktikk. Det var imidlertid Attila som var utsatt for uforutsigbare og voldsomme sinneutbrudd.
Tidlig i deres styre allierte Attila og Bleda seg med den vestromerske generalen Flavius Aetius. Fra 436 til 437 ødela trioen det burgunderriket (dagens Polen).
I mellomtiden hadde brødrene forhandlet frem en fordelaktig fredsavtale med østromerriket, som ble inngått i 435 i den romerske byen Margus (dagens Požarevac i Serbia).
Vilkårene i traktaten dikterte returen av flere overløpere blant hunerne, som hadde søkt tilflukt i det østromerriket, pluss en avtale om å betale Attila og Bleda 317 kg gull i året.
Romerne holdt sin del av avtalen, og hunerne holdt seg unna romerne de neste årene. Men freden varte ikke lenge.
I 441, under påskudd av at romerne ikke hadde returnert noen av de huniske flyktningene og unnlatt å betale summene fastsatt i traktaten, startet hunerne et kraftig angrep på Donau-grensen til det østromerriket.
Hunerne kom så langt sør som Konstantinopel, og plyndret flere store byer underveis. Den romerske keiseren Theodosius I, ute av stand til å gjøre effektiv væpnet motstand, innrømmet nederlag og ble tvunget inn i en ny traktat. Hunerne skulle få totalt 3674 kg gull og de savnede flyktningene. På nytt ble det en skjør fred.
Så i 445 ble Attila den eneste herskeren over hunerriket etter at Bleda døde. Noen historikere mener Attila sørget for at broren ble drept. To år senere, i 447, startet huneren Attila sin mest brutale krig mot østromerriket til nå.
Med en villskap som fikk romerne til å beskrive fienden deres som «barbarer», utslettet hunerne fiendens hærstyrker ved Utus-elven og deretter ved Chersonesus. Attilas styrker fortsatte med å plyndre mer enn 70 byer på Balkan og trengte dypt inn i Hellas, og ble bare stoppet ved Thermopylae, hvor fremrykningen ble blokkert av uidentifiserte forsvarere.
En tredje fredsavtale ble utarbeidet, med enda mer gull som fant veien inn i hunernes skattkiste og Attila advarte om harde straffer for romerne, dersom de ikke betalte det de allerede skyldte.
Hunnerriket var nå på høyden av sin storhetstid og rekkevidde, med Attila som hersket over Skytia, Germania og Skandinavia. Men Attila var fortsatt ikke fornøyd, og megalomanens neste store felttog var invasjonen av Gallia i 451.
Attila omgikk beleilig sitt tidligere vennskapelige forhold til vestromerriket og vennskapet med general Aetius, etter at prinsesse Honoria, søsteren til den vestromerske keiseren Valentinian III, ba Attila om hjelp.
Justa Grata Honoria, ønsket desperat å unnslippe et arrangert ekteskap med en aristokrat som broren hadde påtvunget henne. Hun tryglet Attila om å gripe inn, og sendte ham en melding og en ring, som krigerkongen tolket som en forlovelse.
Med stort overmot og falsk beskjedenhet, forlangte Attila omgående Honoria som sin kone (han hadde allerede flere) og forlangte halve vestromerriket som medgift.
Keiser Valentinian III nektet, og ettersom at Attila allerede hadde gått inn i Gallia, fikk Aetius en avtale med den vestgotiske kongen, Theodoric I, om å slå sammen hærstyrkene for å stå i mot hunerne.
I juni 451 møttes disse styrkene i det berømte slaget ved Châlons, eller slaget på katalauniske sletter, i nærheten av dagens Champagne-Ardenne, nordøst i Frankrike. Etter harde kamper, der den vestgotiske kongen ble drept og det meste av den vestromerske hæren knust, trakk Attila seg tilbake og trakk seg kort tid ut fra Gallia. Dette var hans første og eneste nederlag på slagmarken.
Attila hadde et siste forsøk i Gallia, da han rettet blikket mot Paris. I følge en kjær legende ble byen spart for invasjon etter at Genevieve, en av de to skytshelgenene i Paris, ba og reddet byen fra å bli ødelagt av hunerne.
Han lot seg ikke dvele ved en fiasko, og vendte heller oppmerksomheten mot Italia og angrep i 452 flere byer, inkludert Aquileia, Patavium (Padua), Verona, Brixia (Brescia), Bergomum (Bergamo) og Mediolanum (Milano).
Attila var klar til å dra videre sørover mot Roma, men på dette tidspunktet hadde sykdom og sult slått rot blant krigerne til Attila, og han ble forhindret i å fortsette felttoget.
Intervensjonen fra pave Leo I i 452, er også kreditert for å ha stoppet huneren Attila på sitt drapstokt.
Paven møtte Attila på Mincio i nærheten av Mantua, og fikk et løfte om at han ville trekke seg ut av Italia starte fredsforhandlinger med keiseren.
Pavens bønner fungerte, og hunerne snudde ryggen til den evige stad og forlot Italia.
Mens pave Leo I fortjener honnør for å ha overtalt hunerne til å stanse felttoget, er faktum at for å klare fremrykningen mot Roma, ville ha krevd forsyninger som ikke var tilgjengelige i Italia, med de fleste avlingene ødelagt av hungersnød i 451 og som bare så vidt hadde kommet seg. Det var mer lønnsomt for Attila å slutte fred og trekke seg tilbake til hjemlandet. Vel, nesten.
Istedenfor fikk han fornyet blodtørst i 453, der Attila planla et angrep på østromerriket.
Nok en gang var motivet manglende betaling i henhold til fredsavtalen, denne gangen tilsynelatende holdt tilbake av den nye keiseren, Marcian, som hadde nektet å betale beløpet som hans forgjenger, Theodosius II, ble enige om.
Men, før han rakk å kvesse sverdet og dra på seg rustningen, døde huneren Attila i søvne, tilsynelatende av en hjerneblødning etter en skikkelig fest på bryllupsnatten med den nye bruden Ildico. Han ble etterfulgt av sine sønner, som delte riket hans mellom dem og sluttet fred med romerne.
Kilder: (Historie) (Britannica) (BBC) (Encyclopedia.com) (Livius.org)
Huneren Attila sitt fryktinngytende liv
Les mer om hunernes brutale leder
LIVSSTIL Attila
Få historiske personer fortjener tilnavnet «barbar» mer enn huneren Attila. Herskeren av hunerriket ble også stemplet av romerne som flagellum dei, eller guds svøpe, for hans brutalitet og alarmerende suksess med å plyndre romerske byer. Likevel var Attila en utdannet mann, sannsynligvis bevandret i gresk og latin, og beskjeden i hvordan han kledde seg. Tilbøyeligheten han hadde til vold er imidlertid legendarisk, intoleransen han hadde mot fiender på slagmarken førte til at historien beskrev Attila som en av de største barbariske herskerne. Så hvem var denne herskeren over hunerne, og hvorfor er arven etter Attila så foraktelig?
Klikk gjennom det dette galleriet for å lese om det brutale livet til lederen av hunerne.