Landene som står i fare for å forsvinne
Historier fra antikkens Roma er ubestridelig fascinerende. Denne tidsepoken har fengslet mange, både gjennom Hollywood-filmer, oppslukende videospill og utallige bøker. Helt siden Romerriket ble etablert i 31 fvt., har historiene om makt, erobring og kultur bølget gjennom århundrene og formet vår kollektive fantasi. Likevel kan mye av det vi tror vi vet, faktisk være forankret mer i myter enn virkelighet.
Det Roma vi ser for oss, komplett med brutale gladiatorkamper på liv eller død og fortellinger som er større enn livet, visker ofte ut grensen mellom historiske fakta og fiksjon. Så hvilke deler av verdens sentrum var faktisk falske? Klikk gjennom dette galleriet for å lese om faktaene bak 15 myter fra romertiden.
Hollywood-filmer har endret oppfatningen om gladiatorkamper, og stereotypen er at de duellerte til døden. I virkeligheten endte bare én av fem av disse blodige oppgjørene med dødelig utfall. Gladiatorer var verdifulle investeringer for lanistas, de som trente og eide dem, og en død gladiator var et økonomisk tilbakeslag.
Men rett skal være rett: gladiatorkamper var likevel brutale, og resultatet ble ofte alvorlige skader og livstruende infeksjoner. Arenaen var et sted for intens kamper, men det lønnet seg å holde gladiatorer i live, slik at de var klare til å kjempe og trekke nye folkemengder en annen dag.
Troen på at romerne overspiste, og deretter skyndte seg til et bestemt rom for å kaste opp for å gjøre plass til mer mat, er helt på viddene. Vomatoriumer fantes, men de var faktisk arkitektoniske nyvinninger i teatre og amfiteatre, designet for at folkemassene effektiv skulle komme seg inn og ut av arenaene.
Vomitoriumer var passasjer der tilskuere kunne forlate og ankomme store arenaer, noe som gjør dem mer beslektet med hvordan vi bygger stadioner og arenaer i dag, for å håndtere store folkemengder. Så, til tross at begrepet gir visse assosiasjoner (vomit er oppkast på engelsk), handlet vomitorium mer om å håndtere store folkemengder enn groteske matvaner.
Når de fleste ser for seg det gamle Roma, ser de ofte for seg hvite marmorstatuer, men dette var langt fra datidens virkelighet. Romerske statuer var faktisk malte med naturtroe hudtoner, iøynefallende plagg og til og med detaljerte ansiktshår.
Gjennom århundrene har malingen på romerske statuer forsvunnet, og blitt til de hvite marmorfigurene vi kjenner i dag. Denne uvitenheten av hvordan de faktisk så ut opprinnelig, har slettet den livlige, fargerike estetikken som en gang ga liv til romersk kunst.
Historien om keiser Nero som hjerteløst spiller fele (eller harpe) mens flammene slukte Roma i 64 evt., er mer en legende enn fakta. Dette dramatiske bildet er undergravd av flere historiske unøyaktigheter: Ikke bare ble de originale beretningene skrevet lenge etter hendelsen, men feler ble ikke engang oppfunnet før middelalderen.
Bevis tyder på at Nero tok katastrofen på alvor, skyndte seg tilbake til Roma og organiserte hjelpearbeidet. Langt fra å være likegyldig, antyder Neros handlinger en hersker som prøver å dempe kaos, og myten om hans musikalske ufølsomhet er sannsynligvis en overdreven historiefortelling.
Mens det romerske samfunnet unektelig var patriarkalsk, var ikke kvinner isolert i hjemmene. Mange fant måter å utøve makt og autonomi. Velstående kvinner (som Julia Felix fra Pompeii) hadde eiendommer og drev forretninger, mens elitekvinner i politiske familier påvirket beslutningstaking på høyeste nivå.
Kvinner organiserte også offentlige protester, for eksempel opprøret mot den restriktive lex Oppia i 195 fvt, som var en lov som begrenset kvinners formue. Selv uten stemmerett eller verv, satte romerske kvinner et betydelig preg på det offentlige liv.
I motsetning til ideen om et homogent imperium, var Roma en smeltedigel av språk, etnisiteter og kulturer. Det enorme imperiet strakte seg over tre kontinenter, og samlet mennesker fra dagens England til Nord-Afrika.
Til og med keisere var kjent for å ha kommet fra fjerne land, med Trajan fra Spania og Septimius Severus (bildet) fra Libya. Romerriket var et enormt, sammensatt rike hvor mangfoldet blomstret, både av folk og forskjellige kulturer.
Colosseum, ikonisk som det er, var ikke hovedstedet for de brutale drapene på forfulgte kristne. Mens historier om massehenrettelser i Colosseum ble populære på 500-tallet, finnes ingen solide bevis på at dette er sant.
Andre arenaer, som Circus Maximus eller provinsielle arenaer, ble oftere brukt til slike straffer. Da disse historiene slo rot, var kristendommen allerede blitt omfavnet som imperiets offisielle religion, og den katolske kirken hadde helliggjort Colosseum.
Den tradisjonelle historien om Romas fall i 476 evt. (da barbaren Odoacer detroniserte Romulus Augustulus), forenkler en kompleks historie. Dengang var Romerriket allerede delt som det øst- og vestromerske riket, og det østromerske riket (med Konstantinopel som hovedstad) fortsatte i ytterligere tusen år som det bysantinske riket.
Historikere har antydet at livet i Italia knapt merket Romerrikets fall, ettersom romerske skikker og kultur levde videre. Det vestromerske rikets kollaps markerte en overgang snarere enn en brå slutt, og ekko av romersk sivilisasjon former fortsatt verden i dag, fra arkitektur til språk og lover.
Til tross for at togaer var et kulturelt symbol på det gamle Roma, var ikke togaer hverdagsantrekk. Opprinnelig båret av begge kjønn for praktiske formål, ble togaer reservert for menn og utviklet seg til et formelt plagg som symboliserer status.
Ved det 2. århundre fvt., var det bare menn som bar togaer til spesielle anledninger, mens tunikaer fungerte som et mer vanlig antrekk. Togaer var kostbare og tungvinte, laget av ksotbar ull, så de fleste romere unngikk plagget med mindre det var nødvendig. På 300-tallet evt., var togaen stort sett erstattet av enklere kapper.
Den 15. mars i år 44 fvt., ble Julius Cæsar brutalt drept av en gruppe konspiratorer, hvorav en var Marcus Junius Brutus, sønn av Cæsars elskerinne. Mange tror at diktatoren uttalte: «Et tu, Brute?» («Og du, Brutus?»), men dette er en vanlig misforståelse.
Uttrykket ble faktisk udødeliggjort av William Shakespeare. Historiske opptegnelser tyder på at han enten sa «Kai su, teknon?» («Du også, min sønn?) på gresk eller forble helt stille mens han ble knivstukket. De sanne detaljene i hans siste øyeblikk forblir uklare, og har blitt overskygget av Shakespeares dramatiske versjon.
Mens mange gladiatorer var slaver eller dømte fanger, var det også noen frie menn (og til og med kvinner) som valgte dette livet, tiltrukket av utsikten om berømmelse og formue. Vellykkede gladiatorer var blant datiden kjendiser, med en viss opparbeidet formue gjennom premiepenger.
Det romerske samfunnet begrenset til slutt frie borgere fra å bli med i gladiatortropper og forbød overklassekvinner å delta i lekene innen 19 evt. Keiser Septimius Severus håndhevet senere en politikk for bare menn i 200 evt.
Den dramatiske filmsekvensen i «Ben-Hur» (1959), som viser en gruppe slaver som er tvunget til å ro et romersk krigsskip, ville aldri ha skjedd i det virkelige liv. Romerske skip ble ikke bemannet av slaver, men av dyktige, betalte, frie menn. Disse roerne var godt trente, valgt for sin pålitelighet og ekspertise, noe som var avgjørende under sjøslag.
Det å bruke slaver ville ha vært en taktisk feil, ettersom de kunne ha gjort opprør eller tatt side med fiender hvis de ble tatt til fange. Virkeligheten var mer pragmatisk og effektiv, ettersom Roma stolte på lojale og disiplinerte frie menn for å operere krigsskipene, og sikret at roerne hadde en egeninteresse i å lykkes med oppdragene.
Historien om keiser Caligula som utnevner hesten sin, Incitatus, til en romersk konsul er mer myte enn fakta. Suetonius, en romersk historiker, skrev oppsiktsvekkende historier om Caligulas utskeielser, inkludert påstander om ekstravagant behandling av hesten hans, for eksempel med en stall i marmor og tjenere.
Selv om Suetonius nevnte Caligulas intensjon om å gjøre Incitatus til konsul, skjedde aldri utnevnelsen. Noen historikere hevder at denne handlingen var ment å håne det romerske senatet, og var ikke bevis på Caligulas antatte galskap.
Mange tror at romerne adopterte de greske gudene og rett og slett ga dem nye navn. Romersk religion var en blanding av innfødt tro og gresk innflytelse, men det var ikke et eneste tilfelle der de omdøpte de greske gudene. Etter hvert som romerne møtte den greske kulturen, begynte de å sidestille gudene sine med de greske, myter og tradisjoner ble smeltet sammen.
Jupiter, den øverste i det romerske gudehierarkiet, var opprinnelig distinkt, men adopterte gradvis trekk fra Zevs. Forskjellene vedvarte imidlertid i roller og symbolikk. Romerske guder var mindre menneskelignende og mer knyttet til samfunns- og statsfunksjoner, mens greske guder ble avbildet med levende, menneskelignende egenskaper.
Den såkalte «romerske honnør», som ble adoptert av Nazi-Tyskland og italienske fascister, ble sannsynligvis aldri brukt i det gamle Roma. I motsetning til den utbredte myten som knytter gesten til romersk tradisjon, er det ingen historiske bevis som støtter denne påstanden.
Opprinnelsen til gesten ser ut til å komme fra til et maleri fra 1700-tallet, «Horatiernes ed» av Jacques-Louis David, som avbildet romerske skikkelser som løfter høyre arm. Dette bildespråket inspirerte senere kunstnere og dramatikere, og gesten ble til slutt brukt av Mussolini og Hitler.
Kilder: (National Geographic) (Mental Floss) (Britannica)
Misoppfatninger om Romerriket
Les om hva som egentlig skjedde
LIVSSTIL Historie
Historier fra antikkens Roma er ubestridelig fascinerende. Denne tidsepoken har fengslet mange, både gjennom Hollywood-filmer, oppslukende videospill og utallige bøker. Helt siden Romerriket ble etablert i 31 fvt., har historiene om makt, erobring og kultur bølget gjennom århundrene og formet vår kollektive fantasi. Likevel kan mye av det vi tror vi vet, faktisk være forankret mer i myter enn virkelighet.
Det Roma vi ser for oss, komplett med brutale gladiatorkamper på liv eller død og fortellinger som er større enn livet, visker ofte ut grensen mellom historiske fakta og fiksjon. Så hvilke deler av verdens sentrum var faktisk falske? Klikk gjennom dette galleriet for å lese om faktaene bak 15 myter fra romertiden.