Gjenopplev noen av de verste kidnappingene i nyere tid
Beirut, en gang kjent som Midtøstens Paris, har en rik historie med kulturell og økonomisk puls, helt fra sine fønikiske røtter til gullalderen på 1960-tallet. Men under dette glamorøse bildet, førte dype sosiale og økonomiske ulikheter til uro, noe som førte videre til perioder med vold. Dagens Beirut er preget av en ståpåvilje blant folket, mens de kjemper med pågående politisk ustabilitet, økonomiske kriser og nye voldsbølger, noe som gjenspeiler de langvarige utfordringene.
Fascinert? Klikk deg videre for å lese mer om Beiruts komplekse historie.
Den berømte libanesiske forfatteren Gibran Khalil Gibran, skrev en gang om sitt hjemland etter nesten 12 år i eksil: «Mitt Libanon vil bestå for alltid». På mange måter har Libanon tålt tidens tann, og Beirut er et bevis på et iherdig mot blant folket.
En by kjent for et livlig kulturtilbud og utrolige utsikt over havet, har tusenvis av års historie som har formet den til et verdsatt kosmopolitisk mesterverk.
Fønikiske sjøfolk, kjent for innovative nyvinninger til havs, fremmet en enorm kulturell utveksling gjennom sine nettverk. Ulike former for håndverk og kunstneriske tradisjoner trakk kjøpmenn fra hele verden til det kosmopolitiske knutepunktet.
Fønikisk styre ble etterfulgt av gresk, romersk, bysantinsk og ottomansk styre. Hver periode tok med seg spesifikke kulturelle og intellektuelle bidrag, som flettet sammen innflytelse og la grunnlaget for Beiruts rike samtidskomposisjon.
Beirut opplevde en «gullalder», som ga byen tilnavnet «Midtøstens Paris». Etter Libanons uavhengighet i 1943, fra 23 år med fransk mandatstyre, sementerte byen seg selv som et moderne knutepunkt for mennesker over hele regionen og verden for øvrig.
Kunstnere, forfattere og intellektuelle strømmet til Beirut og bidro til det kosmopolitiske ryktet. Forskjellig fra europeiske hovedsteder, var tiltrekningen til Beirut ikke rikdom eller innflytelse, men byens kunstneriske og kulturelle attributter, så vel som politiske muligheter.
Folk i eksil fra andre arabiske land, kom til Beirut for å skape en fremtid som intellektuelle og kunstnere.
På grunn av investeringer fra vestlige land og velstående stater i regionen, skapte den økonomiske boomen som Beirut opplevde en strøm av rikdom primært til middel- og overklassen, hovedsakelig sammensatt av de kristne og sunnimuslimske miljøene.
Faktisk banet det blomstrende bylivet i gullalderen vei for økonomisk velstand. Men for mange var denne perioden en illusjon av inkludering, som overskygget dypt forankrede ulikheter som bidro til forringelsen av det nasjonale, sosiale nettverket. selv om utviklingen i Beirut var rask, hadde ikke resten av landet det samme fremskrittet, noe som provoserte asymmetrisk innflytelse på landets politikk og tilgang til ressurser.
Libanons politiske system er basert på en modell som deler makten mellom religiøse trosretninger. På bildet er Libanons første kvinnelige statsråd Mirna Bustani, som representerte maronittiske kristne. Nedenfor sitter den tidligere libanesiske presidenten Rene Muawwad og tidligere statsminister Rashid Karami.
Landets mer sårbare sosiale grupper opplevde redusert innflytelse i styresett, samtidig som de opplevde større økonomiske stridigheter og redusert tilgang til og utvikling av sine egne offentlige ressurser.
Beiruts rykte som det kulturelle knutepunktet i den arabiske verden, var utilgjengelig for de fleste av byens befolkning, der de fleste ble ekskludert fra det glamorøse bildet som preget en by i vekst.
Disse motsetningene ble ytterligere forverret med tilstrømningen av flyktninger fra nabolandene i konflikt. Etter de arabisk-israelske krigene i 1948 og 1967 oversvømmet palestinske flyktninger byen, og bodde i provisoriske leirer under fattige kår. De sosiale motsetningene og splittelsene som omsluttet byen ble gjort ytterligere tydelige mellom den fattige lokalbefolkningen og desperate nykommere.
Regjeringens manglende respons på økende spenninger, førte til slutt til stridigheter som varte i flere tiår, nemlig den libanesiske borgerkrigen (1975–1990).
I tillegg til tap av menneskeliv og infrastruktur, som etterlot Beirut i grus, fremmet krigen også eksisterende splittelser i samfunnet, mye i motsetning til gullalderens progressive ånd.
Sekteriske spenninger, som drev den libanesiske borgerkrigen, førte til fremveksten av militante politiske bevegelser som svar på bekymringene til samfunnets marginaliserte grupper. Hizbollah, et sjiamuslimsk politisk parti som er nært tilknyttet Iran og Syria, ble dannet på 1980-tallet under den libanesiske borgerkrigen.
Mens Hizbollah opprinnelig vokste frem som en militant gruppe, ble Hizbollahs integrering i den daglige politikken preget av valget av åtte parlamentsmedlemmer i 1992. Hizbollah kontrollerer i stor grad områder med sjiamuslimsk majoritet, inkludert Beirut.
I 1997 ble Hizbollah stemplet som en terrororganisasjon av USA og allierte, etter en rekke dødelige militante geriljaaksjoner over hele verden, fokusert primært på israelske ambassader, så vel som sivile og militære mål.
Spenningene som har ført til volden mellom Israel og Libanon i dag, er sterkt knyttet til forholdene som dukket opp i gullalderen.
Den dagsaktuelle volden som finner sted mellom Israel og Libanon dateres tilbake til 1980-tallet, hvor den israelske invasjonen av Libanon i 1982, okkuperte deler av Sør-Libanon.
Disse pågående spenningene kulminerte i Libanon-krigen i 2006, etter Hizbollahs kidnapping av to israelske soldater. Som svar angrep Israel i et forsøk på å svekke Hizbollahs militære kapasiteter og ødelegge libanesisk sivil infrastruktur som gjengjeldelse.
Beiruts sivilbefolkning led store tap som følge av israelsk bombing. Tilsvarende resulterer dagens angrep ofte i sivile tap og ødeleggelse av sivil infrastruktur, inkludert kultursteder.
De siste eskaleringene mellom Israel og Libanon, begynte etter angrepet i september 2024, mot Hizbollahs kommunikasjonsenheter. Eksplosiver ble plassert i tusenvis av personsøkere og sambandssett, det viktigste kommunikasjonsutstyret som brukes av Hizbollah, og drepte 12 og skadet tusenvis. Ved å bruke dette materiellet som våpen, forsøkte Israel å effektivt destabilisere Hizbollahs militære kapasiteter.
Bruken av dette, stort sett utdaterte kommunikasjonsutstyret, gir en refleksjon av mange av motsetningene som dukket opp under Beiruts gullalder. Til tross for byens avanserte infrastruktur, reflekterer de politiske og sekteriske skillene som bobler under overflaten dype sekteriske brudd, politisk skjørhet og økonomisk sårbarhet.
Israels angrep inkluderte attentat mot flere Hizbollah-sjefer, samt Hizbollahs leder Hassan Nasrallah, som ble drept i september 2024 etter et israelsk luftangrep i Beirut.
I løpet av de siste ukene har mer enn én million sivile blitt fordrevet i Libanon, og tusenvis av sivile ofre er rapportert mens bombingen fortsetter, hovedsakelig konsentrert i Beirut og deler av Sør-Libanon. Åtte israelske soldater er også drept i Libanon.
Akkurat som under gullalderen, er Beirut fortsatt et knutepunkt for regionale konflikter, fanget mellom eksterne aktører og interne splittelser. Dagens Beirut er fortsatt en by med motsetninger. Byens tidligere arv som en glamorøs, kosmopolitisk by er fortsatt tydelig i det blomstrende kunst- og kulturmiljøet, men den eksisterer samtidig med betydelig politisk ustabilitet, økonomisk degradering og dype samfunnsmessige skillelinjer.
Kilder: (DW) (The New York Times) (Human Rights Watch)
Beiruts «gullalder» og historie – en by med drømmer og ulikheter
En reise gjennom konflikt og forandringer
LIVSSTIL Beirut
Beirut, en gang kjent som Midtøstens Paris, har en rik historie med kulturell og økonomisk puls, helt fra sine fønikiske røtter til gullalderen på 1960-tallet. Men under dette glamorøse bildet, førte dype sosiale og økonomiske ulikheter til uro, noe som førte videre til perioder med vold. Dagens Beirut er preget av en ståpåvilje blant folket, mens de kjemper med pågående politisk ustabilitet, økonomiske kriser og nye voldsbølger, noe som gjenspeiler de langvarige utfordringene.
Fascinert? Klikk deg videre for å lese mer om Beiruts komplekse historie.