Livreddende hjelp kan være dødelig
Nylig har forskere jobbet seg gjennom de betydelige trinnene som trengs for å oppnå det tilsynelatende umulige, å bringe ullmammuten tilbake til live. Ved å bruke banebrytende teknologier legger biologer ut på en dristig reise for å gjenopplive disse enorme urskapningene. Dette er derimot ikke oppstarten på slikt arbeid. Prosjekter som dette har pågått i flere tiår, og hvis de virkelig lykkes, kan dette endre hvordan verden er vevet sammen og hva det betyr at noe dør ut.
Hvilken innsats gjør forskerne for å bringe arter tilbake fra utryddelse? Hvilke teknologier er tilgjengelige for å gjøre slike forsøk? Ikke minst, bør man være bekymret for etikken i denne utviklingen? Klikk deg gjennom dette galleriet for å lese mer om forskningen.
Prosessen med å gjenopplive utdødde arter gjennom forskjellige vitenskapelige metoder, er kjent som «de-extinction.» Forskere jobber med å gjenopprette tapt biologisk mangfold, økosystemer og arter tilbake til vår verden.
De første seriøse forsøkene på å bringe tilbake utdødde arter begynte med kloningsteknologi. I 1996 ble sauen Dolly det første pattedyret som ble klonet, noe som for første gang demonstrerte at kloning av komplekse organismer var mulig.
Den pyreneiske steinbukken (en type vill fjellgeit), regnes som det nærmeste forskerne har kommet til «de-extinction.» Den døde ut i 2000, men i 2003 brukte spanske forskere bevart vev for å klone en pyreneisk steinbukk. Dessverre døde det klonede dyret kort tid etter fødselen på grunn av en lungefeil.
Etter 2000-tallet, har teknologien sett fremveksten av kraftige genetiske redigeringsverktøy som forskerne kan bruke til å endre DNA-sekvenser nøyaktig. Et av disse verktøyene er CRISPR, som lar forskere legge til, fjerne eller endre spesifikt genetisk materiale i DNA-et til et dyr.
Med fremveksten av teknologier som genredigering, kan forskere nå nøyaktig manipulere DNA for å gjenskape utdødde dyr. Forskerne kan sette inn sentrale genetiske egenskaper fra utdødde arter i nært beslektede levende arter, som er et kritisk skritt innen «de-extinction.»
Forskere har som mål å bringe tilbake utdødde arter for å gjenopprette økologisk balanse, bevare biologisk mangfold og potensielt reversere noen av skadene menneskeheten har gjort på økosystemene.
Mange utdødde arter var kritiske for økosystemene. Ved å gjeninnføre disse artene, håper forskerne å gjenopprette naturlige habitater. Ullmammuten, for eksempel, ville bli gjeninnført til for å opprettholde økosystemene på tundraen.
Forskere prøver å bruke DNA-et fra asiatiske elefanter blandet med gener fra ullhåret mammut, eller ullmammuten, for å lage en hybrid som kan trives i kalde omgivelser. Denne kombinasjonen er kjent som «tilbakeoppdrett.»
Ullmammuten, som døde ut for ca. 10 000 år siden, har fått DNA-et bevart i den frosne arktiske tundraen, som forskere siden har avdekket.
Ullmammuten er ikke det eneste dyret på listen over potensielle gjenopplivninger. Vandreduen, en gang en av de største fuglebestandene i Nord-Amerika, ble utryddet på begynnelsen av 1900-tallet. Forskere jobber nå med å bringe den tilbake ved å redigere genomet til båndduen, som er den nærmeste gjenlevende slektningen, som ligner mest på den utdødde arten.
Moafugl, en gigantisk, vingeløs fugl fra New Zealand, ble utryddet for rundt 500 år siden, og forskere studerer også gammelt DNA for muligheten for å bringe fuglen tilbake.
Den tasmanske tigeren, døde ut på 1900-tallet på grunn av menneskelig aktivitet. Forskere undersøker nå muligheten for å bringe den tilbake gjennom «de-extinction» eller av-utryddelse hvis du vil, ved å bruke bevart DNA fra museumsprøver og nært beslektede arter.
DNA-et til den tasmanske tigeren har vært bevart i alkohol siden før arten ble utryddet. Dette eksemplaret har vært den hellige gral som forskere har brukt for å prøve å gjenskape det utryddede dyret.
Problemet med å bevare DNA, er at det brytes ned over tid, til det til slutt ikke er nok igjen til å gjenopplive arten. Dette er grunnen til at dinosaurer aldri kan bringes tilbake.
Forskere prøver også å bringe tilbake uroksen, den ville stamfaren til moderne storfe, som døde ut på 1600-tallet. Dette prosjektet kan gjenopprette tapte økosystemer i Europa.
Geirfuglen, en stor fugl som ikke kunne fly, ble jaktet til utryddelse på 1800-tallet. Forskere studerer DNA-et med håp om å bringe fuglen tilbake ved hjelp av genredigeringsteknologi.
Kvaggaen, en underart av sebra, ble utryddet på slutten av 1800-tallet. Gjennom selektiv avl av sebraer med kvagga-lignende egenskaper, har forskere klart å avle fram dyr som ligner kvaggaen, og beviser at selektiv avl kan være en vei mot utryddelse.
For å avle tilbake til en utdødd art med en levende, må forskere gjøre millioner av redigeringer av DNA-sekvenser. Før var dette nesten umulig, men moderne metoder har tatt teknologien et skritt nærmere for å lykkes.
En annen mulighet det forskes på, er å klone et dødt dyr ved å ta en del av en intakt celle og overføre den til egget til en nær levende slektning, alt i håp om at det skal dannes et embryo.
Embryoet ville deretter bli satt inn i en levende slektning av det utdødde dyret, og den nye hybriden utvikles i drektighetstiden. For ullmammuten må en elefant gå drektig i 18 til 22 måneder.
Denne metoden vanskeliggjøres imidlertid av det faktum at celler dør veldig raskt etter at et dyr dør, og så mange arter kan ikke bringes tilbake på denne måten.
Det er pågående debatter om etikken ved å bringe arter tilbake fra utryddelse. Kritikere hevder at ressursene bør fokusere på å redde truede arter i stedet for å gjenopplive utdødde arter, mens andre bekymrer seg for den potensielle økologiske risikoen ved å gjeninnføre for lengst tapte arter.
Å gjeninnføre utdødde arter kan få utilsiktede økologiske konsekvenser. Disse dyrene passer kanskje ikke inn i moderne økosystemer, de kan konkurrere med nåværende arter, eller de kan til og med introdusere nye sykdommer.
Noen arter, som den ullmammuten, passer sannsynligvis ikke ordentlig inn i den moderne verden, fordi habitatene de en gang okkuperte ikke eksisterer lenger.
Noen forskere mener at gjeninnføring av utdødde arter faktisk kan bidra til å kontrollere sykdommer i stedet for å øke tilfellene. For eksempel kan ullmammutens retur til Arktis forhindre tining av permafrost, som ellers kan frigjøre eldgamle sykdommer når klimaet varmes opp.
De-extinction reiser moralske og etiske spørsmål, inkludert om mennesker bør forstyrre naturen på slike måter. Noen hevder at å bringe tilbake utdødde arter kan føre til uforutsette konsekvenser, mens andre mener det er vårt ansvar å rette opp tidligere feil.
Mange forskere hevder at teknologien som brukes til å bringe utdødde dyr tilbake fra utryddelse, også kan bidra til å forhindre at andre dyr blir utryddet i fremtiden. Mange truede arter kvalifiserer for dette.
Etter hvert som teknologien skrider frem, vokser potensialet for de-extinction. Forskere vurderer en rekke arter for gjenopplivning, inkludert sabeltanntigeren og kjempedovendyret. Det endelige målet er å bruke de-extinction som et verktøy for bidra til å gjenoppbygge økosystemer over hele verden.
Opinionen rundt de-extinction er blandet. Noen ser på det som et spennende vitenskapelig gjennombrudd, mens andre bekymrer seg for etiske og økologiske konsekvenser. Offentlig støtte (kombinert med statlig og vitenskapelig støtte) vil spille en avgjørende rolle i fremtiden for disse prosjektene.
Kilder: (BBC) (Colossal Laboratories & Biosciences) (TheCollector) (Scientific American) (Popular Science) (Labiotech.eu) (Smithsonian Magazine)
Hvordan forskere bringer dyr tilbake fra utryddelse
Det å bringe utryddede dyr tilbake er absolutt et vitenskapelig vidunder
LIVSSTIL Dna
Nylig har forskere jobbet seg gjennom de betydelige trinnene som trengs for å oppnå det tilsynelatende umulige, å bringe ullmammuten tilbake til live. Ved å bruke banebrytende teknologier legger biologer ut på en dristig reise for å gjenopplive disse enorme urskapningene. Dette er derimot ikke oppstarten på slikt arbeid. Prosjekter som dette har pågått i flere tiår, og hvis de virkelig lykkes, kan dette endre hvordan verden er vevet sammen og hva det betyr at noe dør ut.
Hvilken innsats gjør forskerne for å bringe arter tilbake fra utryddelse? Hvilke teknologier er tilgjengelige for å gjøre slike forsøk? Ikke minst, bør man være bekymret for etikken i denne utviklingen? Klikk deg gjennom dette galleriet for å lese mer om forskningen.