Disse artene ble nesten utryddet
Havet dekker mer enn 70 % av overflaten på planeten, og det inneholder en overflod av ressurser og liv som er ulikt noe annet som finnes i verden. Metallforekomster er blant disse ettertraktede ressursene, spredt over havbunnen og utgjør betydelige muligheter for fremtidig utvikling. Selv om gruvedrift på land har klart å dekke verdens behov så langt, er det fortsatt uklart om den vil klare å fortsette å gjøre det i fremtiden, noe som betyr at globale krefter nå må se til havet for å finne løsningen.
Hvilken påvirkning kan dette ha på miljøet? Vil menneskeheten risikere å ødelegge livet i havet for å støtte teknologiske fremskritt? Og hva innebærer utvinning av havbunnen egentlig? Klikk det gjennom dette galleriet for å lese mer.
I 2012 sendte det kanadiske gruveselskapet Metals Company, et skip for å utforske en avsidesliggende del av Stillehavet, som ligger ganske langt i sørøstlig retning fra Hawaii.
Det avsidesliggende området er kjent som Clarion-Clipperton Zone (CCZ), og havbunnen er en skattekiste av metaller og mineraler som er verdt milliarder av dollar.
Disse ressursene trengs i praktisk talt alle maskiner på planeten, fra elektriske ledninger til bilmotorer og datamaskiner til mobiltelefoner. Landbaserte forekomster har klart å holde tritt med verdens behov så langt, men behovene endrer seg.
Ettersom nasjonene forsøker å redusere karbonavtrykket for og unngå klimaødeleggelser, må de fokusere på kilder til ren energi. Dessverre krever dette flere metaller. Faktisk krever det opptil seks ganger mer enn det vi bruker i dag.
Estimater har vist at Clarion-Clipperton-sonen inneholder flere av disse metallene enn alle landbaserte forekomster til sammen. Dette er grunnen til at mer enn et titalls selskaper har startet kappløpet om å utvinne havbunnen.
Mange land stiller spørsmål om kampen mot klimaendringer er verdt den irreversible miljøskaden som vil komme fra gruvedrift på havbunnen, og om noen få nasjoner bør få lov til å tjene på en delt naturressurs bare fordi de var de første som hadde ressurser til å utvinne disse forekomstene.
Havrettskonvensjonen ble først etablert av FN under Genève-konvensjonene fra 1958. De bestemte at kystnasjoner skal tillates 12 nautiske mil (22 km) som suverent territorium ut fra grunnlinjen, og ytterligere 200 nautiske mil (370 km) som en eksklusiv økonomisk sone.
I eksklusive økonomiske soner har land lov til å drive fiskeri eller bore etter olje og gass. Utover det ligger omtrent 72% av dyphavet utenfor ethvert lands jurisdiksjon. Dette er kjent som "The Area", som ble den felles arven til hele menneskeheten og er der Clarion-Clipperton-sonen ligger.
Clarion-Clipperton-sonen ble først oppdaget på 1870-tallet, da den britiske HMS Challenger reiste verden rundt for å kartlegge havområdene. I sonen fant de steiner fullpakket med metaller som mangan, kobolt og nikkel.
Oceanografer fant disse metallene på alle verdenshavene, avsatt i hydrotermiske ventiler, undersjøiske fjell og som steiner på havbunnen. De mest tallrike av disse metallene er på bunnen av Clarion-Clipperton-sonen.
På 1960- og 70-tallet utrustet multinasjonale selskaper seg for å gjennomsøke havbunnen for å få tak i denne mineralrikdommen. Land som Kina, Japan, Sovjetunionen og USA gikk ned på sonen.
For å unngå å gjenta feil fra kolonitiden, vedtok FN flere lover i 1982, signert av over 100 land. FN skisserte tre hovedbetingelser for gruvedrift av CCZ.
Den første betingelsen er at uansett hvilke handlinger et land gjør for å utvinne forekomstene i denne sonen, må det være til fordel for hele menneskeheten, uavhengig av beliggenhet.
For det andre må gruvedriften først vurdere de spesielle interessene og behovene til utviklingsland.
Til slutt må alle gruveprosjekter sikre absolutt beskyttelse av havets marine miljø.
For å håndheve disse reglene etablerte FN Den internasjonale havbunnsmyndigheten (International Seabed Authority) (ISA), med hovedkvarter på Kingston, Jamaica. Alle landene som signerte havrettskonvensjonen ble medlem av ISA. I dag er det 167 medlemsland, pluss EU.
Før land eventuelt kan få tillatelse til å mineral- eller metallutvinning på havbunnen, må det søke om en letekontrakt. Hvis søknaden godkjennes, får landet 75 000 km2 av dyphavet.
For å ivareta rettferdigheten setter ISA også av en del av samme størrelse som et utviklingsland kan søke om. Imidlertid har land eller selskaper lov til å få tilgang til dette reserverte området ved å samarbeide med utviklingslandet.
Ved å samarbeide med øynasjoner i Stillehavet har Metals Company fått tilgang til tre deler av Clarion-Clipperton-sonen de siste 12 årene.
Så langt er 31 søknader til Den internasjonale havbunnsmyndigheten godkjent, og 17 av dem har vært for leting i sonen. De fleste kontraktene brukes til å teste utstyr og samle steinprøver.
For å få tilgang til steinene som de som ligger på bunnen av CCZ, bruker gruveselskaper teknologi som i hovedsak ser ut som store robotstøvsugere. Ifølge talspersoner har dette et langt mindre skadelig resultat enn landbasert gruvedrift, som vanligvis forårsaker vannforurensning eller avskoging.
Havbunnen i sonen er ligger på omtrent 5000 meter dyp, og motstandere av gruvedrift tror at å forstyrre havbunnen kan ødelegge et økosystem som mennesker fortsatt ikke forstår.
Bergartene i sonen tok millioner av år å danne, og unike skapninger som ikke finnes andre steder på planeten har dette som habitat.
Tusenvis av nye arter blir stadig oppdaget i CCZ. Faktisk var mer enn halvparten av artene som ble samlet inn nye for vitenskapen. Men gruvedrift på havbunnen sparker opp massive hauger av sediment som beveger seg store avstander og fordriver livet i havet.
En studie utført utenfor kysten av Japan i 2020 fant at å grave opp havbunnen forårsaker et fall på 43 % i fiskebestandene i opptil ett år etter at sediment kastes opp i vannmassene.
Minst 21 land har bedt om midlertidig stans eller forbud mot dyphavsgruvedrift. Protester har også brutt ut rundt om i verden, publikum prøver å stoppe selskaper fra å utnytte ressursene på havbunnen.
Bortsett fra de tre betingelsene og reglene som er fastsatt, har den internasjonale havbunnsmyndigheten faktisk ikke etablert noen spesifikke forskrifter for gruvedrift på store dyp.
I 2021 sendte Metals Company en melding til ISA om at de planla å søke om å utvinne Clarion-Clipperton-sonen, noe som utløste en toårsregel som satte en frist for ISA å etablere et regelverk. Frem til i dag er det ikke utgitt noen forskrifter som regulerer driften.
Metals Company kan godt vinne kappløpet om å utvinne havbunnen, og andre ville følge etter. For å møte den nødvendige etterspørselen etter ren energi, må havbunnen utvinnes, men det kan godt hende at det ødelegger både land og hav.
Forskningsskip skynder seg desperat for å dokumentere økosystemet på bunnen av CCZ, i håp om at funnene vil minimere skadene forårsaket av gruvedrift, eller i det minste at vi kan forstå hva som er i ferd med å gå tapt i kampen om å løse klimakrisen.
Kilder: (Vox) (International Seabed Authority) (United Nations) (The New York Times) (Frontiers) (NOAA Ocean Explorer)
Bak kappløpet om å drive mineralutvinning på havbunnen
Hva vil menneskeheten risikere for å beholde teknologien vi har i dag?
LIVSSTIL Bevaring
Havet dekker mer enn 70 % av overflaten på planeten, og det inneholder en overflod av ressurser og liv som er ulikt noe annet som finnes i verden. Metallforekomster er blant disse ettertraktede ressursene, spredt over havbunnen og utgjør betydelige muligheter for fremtidig utvikling. Selv om gruvedrift på land har klart å dekke verdens behov så langt, er det fortsatt uklart om den vil klare å fortsette å gjøre det i fremtiden, noe som betyr at globale krefter nå må se til havet for å finne løsningen.
Hvilken påvirkning kan dette ha på miljøet? Vil menneskeheten risikere å ødelegge livet i havet for å støtte teknologiske fremskritt? Og hva innebærer utvinning av havbunnen egentlig? Klikk det gjennom dette galleriet for å lese mer.