Det litterære vidunderet anses å være en av de fineste bøkene som har overlevd siden middelalderen
Kilden for ordet «hygiene» kommer fra Hygiea, den greske gudinnen for helse, renslighet og hygiene. Hygiea er i slekt med Asklepios, den greske og romerske guden for legekunsten.
Opprinnelsen til renslighet kan spores tilbake til omtrent 2800 fvt., da arkeologer oppdaget at de gamle babylonerne begynte å lage såpe på denne tiden. Dette fant de ut etter å ha dechiffrert inskripsjoner på en sylinder som inkluderte ordlyden «fett kokt med aske», ingredienser brukt av senere sivilisasjoner for å produsere såpe.
Ytterligere bevis på den tidlige bruken av såpe finnes i Ebers papyrus, en egyptisk medisinsk papyrus med urtekunnskap som dateres til ca.1550 fvt. Imidlertid ser det ut til at såpe ble brukt som en medisin istedenfor som et vaskemiddel.
Det var de gamle egypterne som først tok i bruk det vi i dag vil kalle gode hygienevaner, som vask og klesvask.
I det gamle Egypt badet de fleste daglig i elven eller i et vannbasseng der de bodde. Rikere husholdninger var utstyrt med baderom, med tjenere som dusjet husets beboere med vann fra kanner. Egypterne likte også å holde huset rent, og brukte tidlige former for vaskemidler som alkaliske såper, alkohol og andre blandinger for å skrubbe gulv og vaske klær.
Egypterne var også de første som oppfant deodoranten. Dette gjorde de ved å blande ulike krydder, som sitrus og kanel, med vann. Dette skapte en blomstrende industri, med produksjon av dekorative parfymeflasker.
Historien registrerer ikke hvem som nøyaktig oppfant miswaken, verdens første tannbørste. Miswaken ble utformet av en kvist fra tresorten salvadora persica (andre navn er: siwak, souak, miswak , arak, peelu osv.), og ble bevist brukt av babylonere, romere og egyptere, som inkluderte denne praktiske gjenstanden i baderomshyllene.
De gamle grekerne tok hygienen på alvor. Faktisk forvandlet de en god vask til fin kunst, ved å bruke blokker av leire, sand, pimpstein og aske for å rense kroppen i et godt koreografert hygieneritual.
Deretter smurte de seg med olivenolje, som ble antatt å ha en fuktende effekt.
Passende innoljet, innebar det siste stadiet av ritualet å skrape bort overflødig olje med et bronseredskap kjent som en strigil (skraperedskap). På bildet er et komplett sett, med en pithari eller oljekrukke.
De gamle grekerne er kreditert for å ha oppfunnet badekaret. Faktisk ble det tidligste kjente badekaret oppdaget ved Knossos-palasset på Kreta. Kjent som Dronningens badekar (bildet), datert tilbake til rundt 1500 fvt.
En av de mest kjente badeepisodene i antikk gresk historie, var anledningen da matematikeren og fysikeren Arkimedes satte seg ned i badekaret og observerte at vannnivået steg. «Eureka!» ropte han, etter å ha oppdaget prinsippet for oppdrift, det vi i dag kaller Arkimedes-prinsippet: på et legeme som er senket ned i en væske vil det virke en oppdriftskraft som er like stor som vekten av væsken legemet har presset bort.
Selv om det var de gamle grekerne som først bygde offentlige bad, var det romerne som satt offentlige bad i fokus for et sosialt liv.
Vasking var et daglig ritual, selv for slaver. Akkurat som grekerne brukte romerne en kombinasjon av leire, sand og pimpstein for å skrubbe seg rene, med et sjenerøst belegg av olivenolje som etterbehandling.
Velstående romere nøt luksusen med rennende vann i sine palasser og villaer, matet fra blyrør koblet til akvedukter. Sofistikerte rørsystemer drev også fullonicas, eller vaskerier (bildet).
Romerne brukte også strigiler til kroppspleie. Metallredskapet viste seg å være veldig populært blant idrettsutøvere, som glattet huden som marmor i et forsøk på å bli mer aerodynamiske
Andre redskaper som ble brukt av romerne til personlig hygiene inkluderte neglerensere, pinsett og øre- og neseskjeer.
Men det var xylospongium, eller tersorium, som viste seg å være det viktigste tilbehøret. Xylospongium, noen ganger kalt en «svamp på en pinne», var nettopp det - et redskap med en svamp for å tørke seg bak etter toalettbesøk. Den ble kastet etter bruk og erstattet med en ny. Enkelt, men genialt.
Xylospongium slår uten tvil «pessoi», et redskap som tidligere ble brukt som dopapir. Toaletthygiene i denne tidsepoken kunne ikke bli simplere enn dette, med bruk av ovale eller sirkulære fragmenter av keramikk kjent som pessoi (som betyr småstein) som skrape, vel du skjønner bildet. Litt raspende kanskje, men sikkert effektivt.
Keramikk ble også brukt mye senere, på 1100- og 1200-tallet, til å lage badeskrapere, som var populære i Midtøsten. I hovedsak et eksfolierende redskap, inkluderte dekorasjonen en rekke motiv av dyr, blomster og geometriske mønstre, noe som antydet at kundene kunne velge design.
De virkelige etterfølgerne til romerske bad var araberne og deretter tyrkerne, som etablerte hamam, en type dampbad eller et sted for offentlig bad knyttet til den islamske verden.
I løpet av denne perioden hadde muslimer og jøder en mye bedre kunnskap om generell renslighet enn den kristne verden. I Europa fikk man ikke noe som lignet et romersk offentlig bad før tusen år senere.
I tidlig islamsk historie, frekventerte ikke kvinner vanligvis hamamer, og under det osmanske riket, hadde ikke kvinner lov til å delta i sosiale aktiviteter, inkludert det å treffes på kaffehus. Men til slutt ble kvinner akseptert, om enn strengt segregert og til forskjellige tider enn mennene. På bildet er en dame i tyrkisk antrekk med tjeneren sin på hamam.
Kina hadde utviklet en såpe så tidlig som i 1300 evt., men det var bruken av toalettpapir allerede fra 600-tallet og utover som plasserte kineserne i føring for personlig hygiene. På begynnelsen av 1300-tallet produserte kineserne toalettpapir med en hastighet på 10 millioner pakker på 1000 til 10 000 tørk årlig.
I Japan hadde bading i templer og/eller klostre en lang historie. Etter hvert kom imidlertid japanerne på ideen om sentō, en type felles badehus. Selv i dag legger mange japanere stor vekt på å gå til offentlige bad.
I middelalderen ble det bare ikke ansett som nødvendig å holde seg ren. Merkelig nok ble det blant kristne faktisk ansett som negativt for helsen å vaske av seg, stanken var tydeligvis en god ting!
Denne forestillingen kom delvis fra kirken, som prøvde å distansere seg fra romerne som alltid badet. Men folk som John Wesley, metodistlederen, oppmuntret neppe ideen om personlig hygiene når hans maksime om at «renslighet er, faktisk, sidestilt med gudsfrykt» ikke strakk seg til å vaske skitt av kroppen. Han mente bare rene klær.
Tidligere har svartedauden, som herjet Europa fra 1346 til 1353, frarådet mange fra å vaske seg i troen på at du lettere ville få sykdommen hvis porene ble åpnet fra bading.
Etter hvert ble bading hyppigere og til og med moteriktig i begynnelsen av renessansen. Plutselig var det kult å være ren!
På 1500-tallet ble det de moteriktig å presse og gni huden med en blanding av roser for å kurere stanken fra armhulene. To hundre år senere ble parfymer produsert i Frankrike kulturelle ikoner, det var under under solkongen, Ludvig XIVs, regjeringstid.
Et annet tilskudd til franske hygieneprodukter, er den lille, voksne versjonen av kammerpotten, kjent som bidet. Disse dukket først opp mot slutten av 1600-tallet og har egentlig aldri gått av moten.
Kilder: (Historie) (Discover Magazine) (European Cleaning Journal) (Perini Journal) (JSTOR Daily)
Klikk deg gjennom dette galleriet og les mer om hvordan de holdt seg rene i antikken.
Personlig hygiene i tidlige sivilisasjoner
Utviklingen innen personlig pleie og hygiene
LIVSSTIL Hygiene
Det å opprettholde god personlig hygiene er viktig. Det holder oss rene og sunne, og bidrar til et sterkt immunforsvar. Det å holde kroppen pleiet og børstet, bidrar faktisk til å forhindre sykdom og infeksjon fra bakterier eller virus. Men hva gjorde de i antikken? Såpe var sjelden, og tannkrem var ikke oppfunnet. De brukte enkle versjoner av deodorant, men det var mer krevende med kroppspleien den gang enn i dag. Så hvilke rutiner hadde de for personlig vask og hygiene?
Klikk deg gjennom dette galleriet og les mer om hvordan de holdt seg rene i antikken.