En ærverdig profet med et guddommelig oppdrag og en uferdig historie
Det er en av de farligste jobbene i verden, der sikkerheten aldri er garantert. Det er faktisk et yrke som kan få deg drept. Men rollen som bombeekspert er en viktig rolle, og målet er å gjøre eksplosiv ammunisjon ufarlig uten å få den til å detonere.
Eksplosivrydding dateres tilbake til 1800-tallet, men ble først formalisert ved utbruddet av første verdenskrig. Selv om i dag finnes metoder og teknikker for å sikre at desarmering av eksplosiver er svært sofistikerte, så er disse eksplosivene designet for å ta liv. Så hvor farlig er desarmering av sprenglegemer, og hva skal til for å uskadeliggjøre en potensiell katastrofe?
Klikk deg gjennom dette galleriet for å lese mer om dette unike og farlige yrket.
Det å desarmere en bombe og rydde eksplosiver har en lang historie. Vivian Dering Majendie (1836–1898), blir generelt sett på som personen som var banebrytende innen desarmering av bomber. Som offiser i den britiske hæren, tjenestegjorde Majendie som instruktør ved Royal Arsenal i Woolwich.
I 1871, ble han utnevnt til sjefinspektør for eksplosiver (Chief Inspector of Explosives). Det var i denne rollen at Majendie ga råd til regjeringen om ordlyden til den første eksplosivloven. Den ble utarbeidet i 1875 og tok hensyn til produksjon, oppbevaring, salg, frakt og import av krutt, nitroglyserin og andre eksplosive stoffer.
Majendies ekspertise ble tilkalt under den fenianske bombeterroren i 1881–85. Iscenesatt av irske, republikanske paramilitære grupper i Storbritannia, hadde terroren som mål å avslutte britisk styre i Irland. Jernbanestasjonen Victoria i London og hovedkvarteret til Metropolitan Police (bildet), var blant bygningene som ble sprengt. Majendie desarmerte personlig en rekke bomber, og hans råd under disse angrepene ble offisielt anerkjent for å ha bidratt til å redde liv.
I forsøket på å bekjempe dynamittbombene som ble brukt av mafiaen for å skremme italienske innvandrere og innbyggere i New York, etablerte byens politiavdeling sin første bombegruppe i 1903. Denne taktiske spesialenheten ble senere kjent som Radical Squad, for responsen på bølgen av bombeangrep utført i 1919 av italiensk-amerikanske anarkister. Bombingen av huset til USAs justisminister Mitchell Palmer i Washington, D.C., var ett av mange slike angrep rettet mot føderale tjenestemenn.
Utbruddet av første verdenskrig førte til masseproduksjon av ammunisjon. Det førte også til at desarmering av bomber ble en formalisert gren av Forsvaret.
Ettersom det hastet å produsere tusenvis av granater, forårsaket det alle slags produksjonsfeil. En betydelig andel av skuddene avfyrt fra begge sider, endte opp som blindgjengere grunnet defekter.
Disse blindgjengerne var ekstremt farlige for både militære og sivile. Som svar dedikerte britene en del av Ordnance Examiners fra Royal Army Ordnance Corps, for å løse problemet.
Ikke før britene hadde tatt tak i desarmeringen av blindgjengere, utviklet tyskerne brannrør med forsinket antennelse som på en utspekulert måte etterlignet en blindgjenger.
Slike bomber slippes fra fly og er utviklet for å eksplodere en gang etter sammenstøtet. Korte forsinkelser brukes for at bomben skal trenge gjennom panser og betong før den eksploderer. De med lengre forsinkelse, er ment å forhindre desarmering og andre aktiviteter, de kan forbli i dvale i flere dager og til og med uker.
Det å ikke vite når en granat kan eksplodere, gjorde jobben med desarmeringen virkelig farlig. På dette bildet står britiske og belgiske offiserer noe nonsjalant ved siden av et udetonert tysk granat i Flandern, under første verdenskrig.
I løpet av 1930-årene satte Nazi-Tyskland i gang et hemmelig kurs for våpenutvikling som resulterte i langt mer sofistikerte bomber med forsinket detonasjon. Disse ble brukt med skremmende suksess under den spanske borgerkrigen og terroriserte sivilbefolkningen på grunn av usikkerheten rundt når de ville detonere. Oppgaven med desarmering viste seg også langt mer komplisert.
Starten på moderne bomberydding går tilbake til slaget om Storbritannia og Blitzen i 1940. Omfattende bombeangrep fra tyske Luftwaffe resulterte i tusenvis av bomber med forsinket detonasjon droppet over London og andre britiske byer. Som svar opprettet krigskabinettet egne kompanier som sto for ryddingen, de hadde som oppgave å uskadeliggjøre denne dødelige ammunisjonen.
Tyskerne begynte deretter å utstyre bombene med innretninger som var spesialutviklet for å drepe de som sto for ryddingen, hvis de ble tuklet med.
Flyteminer var vel så farlige. Bombeeksperter måtte ofte trekke i land armerte miner før de startet desarmeringen, og risikere at den detonerte for tidlig.
Britisk ekspertise på desarmering av bomber og miner hadde ikke gått ubemerket hen på den andre siden av Atlanterhavet. USAs krigsdepartement sponset et bomberyddingsprogram som senere ble etablert formelt som en egen skole under tilsyn av Ordnance Corps. Etter angrepet på amerikanske Pearl Harbor i desember 1941, opprettet amerikanerne og deres britiske allierte Naval Mine Disposal School ved Naval Gun Factory i Washington, D.C. (bildet).
Året etter grunnla den amerikanske marinen Underwater Demolition Teams. Dette var spesialiserte minedykkere, som også drev med spesialoperasjoner under vann med dykkerutstyr og miniubåter. Minedykkerne var forgjengerne til marinens SEAL-team som opererer den dag i dag.
De første kompaniene i US Army som drev med eksplosivryddig, ble utplassert i Nord-Afrika og Sicilia i 1943. Avdelingen jobbet med blindgjengere og miner både fra allierte og aksemakten og soldatene ble spesialister på bomberekognosering. Avdelingene ble samlet kjent som Explosive Ordnance Disposal (EOD), et begrep som fortsatt brukes i dag.
Etter hvert som konflikten skred frem, økte behovet for flere spesialister til eksplosivrydding. Landminer utgjorde en betydelig trussel, sluppet vilkårlig av både allierte og fienden. Miner fra andre verdenskrig dreper og lemlester fortsatt mennesker i dag. Bildet, fra januar 1945, viser britiske bombeeksperter fra den åttende armé som returnerer til allierte linjer etter å ha uskadeliggjort tyske miner langs kysten av Emilia-Romagna i Italia.
Den andre verdenskrig etterlot hundretusener av ueksploderte sprenglegemer: granater, miner og bomber i alle mulige varianter, spredt over land og hav over hele verden. Mange lå dypt i bakken og fjerning av det krevde livet til mange modige bombeeksperter. Bildet fra 1950-tallet, viser en bombegruppe som jobber med å fjerne en 907 kilo tung tysk bombe fra nærheten av University College Hospital i London, hvor den hadde ligget siden den ble sluppet i 1941.
Bortsett fra den alltid tilstedeværende faren for en eksplosjon, er det mange andre risikoer og farer forbundet med udetonert ammunisjon. For eksempel kan korrosjon og skader påført ved støt, gjøre dem umulig å uskadeliggjøre. Og selv om udetonert ammunisjon ikke eksploderer, frigjøres miljøgifter når den brytes ned og forurenser vann og jord over tid.
På begynnelsen av 1970-tallet utviklet den britiske hæren en bomberobot kjent som Mk3 Wheelbarrow. Den ble brukt av offiserer fra 321 Explosive Ordinance Disposal Squadron (321 EOD), for å uskadeliggjøre bilbomber og rørbomber plantet av den irske republikanske hæren (IRA) under kampene i Nord-Irland.
Tidlige bomberoboter ble kontrollert via tungvinte kontrollkabler. Etter hvert ble imidlertid disse maskinene drevet med fjernkontroll. Ganske ofte måtte likevel en bombeekspert fra hæren inn for å inspisere en mistenkelig gjenstand eller fullføre desarmeringen.
De første bombedraktene dukket opp i 1967, brukt av politiet som svar på den maoistiske terrortrusselen territoriet sto overfor. Bruken av veibomber og bensinbomber av demonstranter, fikk politiet til å finne måter å etterforske og om nødvendig uskadeliggjøre mistenkte enheter.
Bombedrakter ble mye brukt av bombeeksperter i den britiske hæren som opererte i Nord-Irland. De gikk ofte som ensomme skikkelser mens de sakte nærmet seg et mistenkelig kjøretøy i sin tunge og tungvinte rustning.
Bombedrakten beskytter hele kroppen, ettersom en eksplosjon påvirker hele kroppen. Tidlige versjoner av drakten tålte derimot ikke trykket som ble generert av en bombe og eventuelle fragmenter produsert av eksplosjonen.
Advanced Bomb Suit (ABS) «avansert bombedrakt» ble spesialutviklet for å beskytte EOD-personell mot trusler knyttet til improviserte eksplosive bomber (IED). Hovedkomponenten er kevlar, et kraftig materiale som tåler fragmenter, trykket fra eksplosjonen, slag, varme og flammer.
Brukeren kan kommunisere med annet personell via samband montert i hjelmen. For bruk i varme strøk, er et valgfritt kjølesystem tilgjengelig. Noen drakter er utstyrt med et selvforsynt pusteapparat.
Minedykkere fra US Navy, er opplært til å sikre eksplosiver og desarmere undervannsminer. De kan også håndtere kjemiske, biologiske og radiologiske trusler og er den eneste militære EOD-styrken som både kan hoppe i fallskjerm for å eliminere trusler eller dykke for å desarmere våpen som dette.
I Belgia og Frankrike har de et navn på den årlige innsamlingen som bøndene gjør for å finne udetonert ammunisjon, piggtråd, splinter og kuler som er igjen fra første verdenskrig, den kalles récolte de fer, eller «jerninnhøsting». På bildet er en tysk artillerigranat gravd fram på en åker nær Ypres og venter på deponering.
Faktum er at militære konflikter i nyere tid, har etterlatt millioner av udetonerte eksplosiver rundt om i verden. Ifølge FN er det mer enn 100 millioner landminer som ligger nedgravd i bakken, og truer liv og helse i mer enn 70 land.
Kilder: (Army Historical Foundation) (JSTOR) (Navy Expeditionary Combat Command) (BBC) (The Conversation) (FBI)
Ryddig av eksplosiver er et farlig yrke
Hvordan uskadeliggjøre en potensiell katastrofe
LIVSSTIL Eod
Det er en av de farligste jobbene i verden, der sikkerheten aldri er garantert. Det er faktisk et yrke som kan få deg drept. Men rollen som bombeekspert er en viktig rolle, og målet er å gjøre eksplosiv ammunisjon ufarlig uten å få den til å detonere.
Eksplosivrydding dateres tilbake til 1800-tallet, men ble først formalisert ved utbruddet av første verdenskrig. Selv om i dag finnes metoder og teknikker for å sikre at desarmering av eksplosiver er svært sofistikerte, så er disse eksplosivene designet for å ta liv. Så hvor farlig er desarmering av sprenglegemer, og hva skal til for å uskadeliggjøre en potensiell katastrofe?
Klikk deg gjennom dette galleriet for å lese mer om dette unike og farlige yrket.