Gapet mellom de som kan få tilgang til og bruke digital teknologi og de som ikke kan
I nesten 50 år ble Sør-Afrika styrt av apartheid, et av de mest undertrykkende rasesystemene i moderne historie. Innført i 1948 av Nasjonalistpartiet, var apartheid ikke bare et system for segregering, det var en bevisst og systematisk politikk utformet for å kontrollere, utnytte og avmenneskeliggjøre landets svarte majoritet.Under apartheid ble det sør-afrikanske samfunnet strukturert for å gagne den hvite minoriteten, mens ikke-hvite borgere ble fratatt sine grunnleggende rettigheter og friheter, samt økonomiske muligheter. Denne avskyelige formen for segregering ble ikke bare håndhevet gjennom voldelig politiarbeid, men også gjennom lover som gjorde raseulikhet permanent.
Hvordan kunne en så grusom del av Sør-Afrikas historie få utvikle seg? Hvordan tok det endelig slutt? Og hvilke lærdommer kan vi trekke for å forhindre lignende systemer av urettferdighet i fremtiden? Klikk deg gjennom galleriet for å lese mer.
Den 16. juni 1976 tok over 10 000 elever i Soweto til gatene for å protestere mot den undertrykkende politikken fra myndighetene i landet. Demonstrasjonen var mot den påtvungne innføringen av afrikaans som hovedspråk for undervisning i skolene, noe mange så på som et middel til å forsterke rasesegregasjonen. (Afrikaans er et språk som ligner mye på nederlandsk, språket stammer fra nybyggere, boere, som slo seg ned i Sør-Afrika på 1600-tallet.)
Sørafrikanske myndigheter reagerte med vold mot protestene. Bevæpnet politi åpnet ild mot demonstrantene, noe som førte til en massakre. Over 150 studenter ble drept, noen var bare 13 år gamle, og hendelsen ble en av de mest tragiske episodene i kampen mot apartheid.
Da massakren fant sted, hadde apartheid vært håndhevet i 28 år. Det var et system med institusjonalisert rasesegregering som nektet svarte sørafrikanere tilgang til godt betalte jobber, kvalitetsutdanning og mange andre grunnleggende rettigheter, og holdt dem som en underprivilegert majoritet.
På papiret hevdet apartheid (som kommer fra afrikaans og betyr adskillelse) å fremme lik utvikling og kulturell frihet. Men i praksis gjorde det disse idealene umulige. Lovene håndhevet streng raseskille og tvang forskjellige grupper til å leve og utvikle seg atskilt, ikke bare separat, men også under dypt ulike forhold.
I 1974 bestemte sørafrikanske myndigheter at mange skolefag skulle undervises på afrikaans, et språk som primært ble snakket av den hvite herskerklassen. Denne politikken skapte stor frustrasjon blant svarte studenter, da den marginaliserte utdanning deres ytterligere.
Selv før apartheid hadde Sør-Afrika gjennomgått århundrer med rasevold. Europeiske bosettere, først nederlandske og senere britiske, koloniserte regionen, fordrev innfødte afrikanske befolkninger og tok kontroll over store landområder og ressurser.
Fra 1600-tallet begynte nederlandske nybyggere, etterfulgt av britene, å presse urbefolkningen i Afrika bort fra landområdene til deres forfedre. Over tid ble svarte sørafrikanere henvist til såkalte «innfødte reservater», som bare utgjorde en liten del av landets totale areal.
På 1900-tallet ble svarte sørafrikanere, til tross for at de utgjorde 70 % av befolkningen, presset inn på kun 13 % av landet. Dette skapte desperate forhold og tvang mange til å migrere til urbane områder for å søke arbeid hos hvite arbeidsgivere.
Med få alternativer tok mange svarte sørafrikanere lavtlønnede jobber på gårder og i gruver eid av hvite. De jobbet sammen med etterkommere av slaver og kontraktarbeidere fra hele Afrika og Asia, og bidro til Sør-Afrikas økonomiske vekst.
I 1948 var Sør-Afrikas økonomi sterkt avhengig av billig svart arbeidskraft. Noen økonomer hevdet at en stabil og utdannet svart arbeidsstyrke var nødvendig for varig økonomisk vekst, men dette synet ble sterkt motarbeidet av den hvite herskende eliten.
Nasjonalpartiet, som var imot raseintegrasjon, vant valget i 1948 ved å føre kampanje under slagordet Apartheid. Da de kom til makten, innførte de systematisk rasesegregasjon gjennom strenge lover.
Under apartheid ble svarte arbeidere behandlet som midlertidige besøkende i områder kontrollert av hvite. De kunne ikke bevege seg overalt, fagforeningene deres ble nektet juridisk status, og de kunne ikke bo i områder som var forbeholdt hvite.
Apartheid strakte seg også til utdanning, hvor myndighetene avskaffet skolegang for blandede raser. I tillegg ble ekteskap mellom ulike raser forbudt, offentlige rom ble segregert, og ikke-hvite velgere ble fjernet fra valglistene.
I Sør-Afrikas parlament, som i stor grad var dominert av hvite, var det svært få som talte imot apartheid. Det regjerende Nasjonalistpartiet møtte liten motstand, ettersom mange hvite borgere enten støttet segregering eller fryktet å utfordre regimet på grunn av potensielle politiske og sosiale konsekvenser.
Utenfor parlamentet kjempet tre store grupper mot apartheid: Kommunistpartiet (forbudt i 1950), African National Congress (ANC, avbildet) og Pan-Africanist Congress (PAC). Selv om de hadde ideologiske forskjeller, var de forent i motstanden.
I sine tidlige år brukte ANC og PAC ikke-voldelige metoder for å utfordre apartheid. De organiserte protester, streiker og kampanjer med sivil ulydighet, i håp om å presse regjeringen til endring. Men den sørafrikanske regjeringen svarte med økende vold.
Den 21. mars 1960 åpnet politiet ild mot demonstranter på et PAC-møte i Sharpeville, de drepte 91 personer og skadet 238 andre. Mange ble skutt i ryggen mens de flyktet fra politiet. Massakren markerte et vendepunkt og førte til at regjeringen forbød både ANC og PAC, noe som drev motstanden under jorden.
Som svar på statlig vold forlot noen anti-apartheid-ledere ikke-voldelig motstand. I desember 1961 dannet Nelson Mandela og andre en væpnet gren av motstanden for å sabotere regjeringens infrastruktur og forstyrre apartheidstyret.
Til tross for økende motstand blomstret Sør-Afrikas økonomi på 1960-tallet. Nasjonalistpartiet hevdet at denne suksessen var bevis på at apartheid fungerte. Men i virkeligheten ble den drevet av fortsatt utnyttelse av svart arbeidskraft, ettersom mange hvite arbeidsgivere ulovlig ansatte svarte arbeidere.
Den sørafrikanske regjeringen utnyttet spenningene under den kalde krigen til å stemple sine fiender som kommunister. Denne taktikken gjorde det mulig å rettferdiggjøre arrestasjonen og fengslingen av anti-apartheid-ledere, samtidig som de fikk støtte fra vestlige nasjoner som var fiendtlige mot kommunisme under den kalde krigen.
I 1963 arresterte myndighetene Nelson Mandela og 10 andre aktivister, og anklaget dem for forræderi og planer om geriljakrigføring. Åtte av dem, inkludert Mandela, ble dømt til livstid i fengsel. Mandela ble fengslet på Robben Island-fengselet (avbildet), hvor han skulle tilbringe 27 år bak murene.
Med mange seniorledere av anti-apartheid-motstanden fengslet eller i eksil, vokste en ny generasjon studentaktivister frem. Ledet av skikkelser som Steve Biko, spilte South African Students' Organization en avgjørende rolle i å gjenopplive motstanden.
Etter Soweto-opprøret i 1976 brøt det ut studentprotester over hele Sør-Afrika. Myndighetene svarte med økt brutalitet, noe som førte til at over 600 demonstranter mistet livet i 1977. Til tross for disse tapene fortsatte motstanden mot apartheid å vokse.
I 1977 ble studentaktivisten Steve Biko arrestert og torturert til døde mens han var i politiets varetekt. Biko hadde vært en ledende stemme i Black Consciousness-bevegelsen, som oppmuntret svarte sørafrikanere til å stå imot apartheid. Hans død ble et internasjonalt symbol på brutaliteten til apartheid, og motivet av en knyttet svart neve ble plassert på kisten hans.
Etter drapet på Biko økte det internasjonale samfunnet presset på Sør-Afrika. Land verden over fordømte apartheid, og noen innførte økonomiske sanksjoner og handelsblokader. Disse restriksjonene skadet Sør-Afrikas økonomi, isolerte nasjonen og tvang myndighetene til å revurdere den undertrykkende politikken.
I 1989 ble F. W. de Klerk Sør-Afrikas nye president, han var en langvarig tilhenger av apartheid. Han innså imidlertid at apartheid var uholdbart, og selv om den hvite eliten fortsatt motsto endring, begynte han å forhandle om slutten på segregeringen.
Den 2. februar 1990 kom de Klerk med en sjokkerende kunngjøring: Han hadde opphevet forbudet mot ANC, PAC og Kommunistpartiet, og tillot dermed disse gruppene å operere lovlig for første gang på flere tiår. Kort tid etter beordret han også løslatelsen av Nelson Mandela, som hadde sittet 27 år i fengsel.
I 1994 holdt Sør-Afrika sine første inkluderende valg, hvor alle fikk lov til å stemme. Valget var historisk, og millioner sto i lange køer for å avgi sine stemmer. Nelson Mandela vant med stort flertall og ble Sør-Afrikas første svarte president.
Selv om apartheid offisielt tok slutt, merkes virkningene fortsatt dypt i Sør-Afrika i dag. Landet sliter fortsatt med økonomisk ulikhet, rasedeling og sosiale forskjeller. Landets historie minner oss imidlertid om hvor mye kraft det er i motstand, enhet og kampen for rettferdighet og frihet.
Kilder: (TED-Ed) (South African History Online) (Britannica)
Historien om apartheid i Sør-Afrika
Et system bygget på splittelse og håndhevet med brutalitet
LIVSSTIL Segregering
I nesten 50 år ble Sør-Afrika styrt av apartheid, et av de mest undertrykkende rasesystemene i moderne historie. Innført i 1948 av Nasjonalistpartiet, var apartheid ikke bare et system for segregering, det var en bevisst og systematisk politikk utformet for å kontrollere, utnytte og avmenneskeliggjøre landets svarte majoritet.Under apartheid ble det sør-afrikanske samfunnet strukturert for å gagne den hvite minoriteten, mens ikke-hvite borgere ble fratatt sine grunnleggende rettigheter og friheter, samt økonomiske muligheter. Denne avskyelige formen for segregering ble ikke bare håndhevet gjennom voldelig politiarbeid, men også gjennom lover som gjorde raseulikhet permanent.
Hvordan kunne en så grusom del av Sør-Afrikas historie få utvikle seg? Hvordan tok det endelig slutt? Og hvilke lærdommer kan vi trekke for å forhindre lignende systemer av urettferdighet i fremtiden? Klikk deg gjennom galleriet for å lese mer.