Les om hva som egentlig skjedde
På midten av 1900-tallet begynte en gruppe sovjetiske forskere å introdusere nye pattedyrarter til Kaukasus. De importerte mange ulike arter – fra søramerikanske chinchillaer til kinesiske mårhunder. Men da de introduserte sumpbever, også kjent som beverrotte, coypu eller nutria, til Aserbajdsjan, hadde de ingen aning om at de hadde sluppet løs en gnager som ville bli et av verdens største skadedyr.
Nysgjerrig? Sjekk ut dette galleriet for å lære mer.
Gjennom historien finnes det mange eksempler på hvordan mennesker har forsøkt å introdusere, eller gjeninnføre, nye eller utdødde arter i forskjellige miljøer.
Det veldokumenterte eksperimentet til den russiske zoologen Nikolai Vereshchagin er et viktig eksempel på dette. Arbeidet hans påvirker fortsatt økosystemene rundt om i verden i dag.
Han undersøkte hulemalerier mens han reiste gjennom regionen. I 1954 ga han ut en bok der han beskrev utviklingen av Kaukasus, som gikk 11 000 år tilbake i tid.
Vereshchagin hadde ikke bare som mål å forske på den økologiske historien til regionen; han ville også endre den.
En av de viktigste måtene å gjøre det på, var å skaffe flere dyr som kunne jaktes på for å få viltkjøtt, skinn og pels. Men det handlet også om å "berike" artsmangfoldet og økosystemene.
Vereshchagin og teamet hans begynte å gjenskape landskapet ved å importere og innføre nye dyrearter i stor skala.
Bare i Aserbajdsjan innførte de mer enn ni arter pattedyr, for eksempel korthalede chinchillaer fra Andesfjellene og mårhunder fra Kina.
De fleste artene som Vereshchagin og teamet hans importerte og innførte, slet med å overleve i dette nye miljøet. Et unntak var imidlertid den store søramerikanske sumpbeveren.
Da Vereshchagin først brakte sumpbever (også kjent som beverrotte, coypu eller nutria) til Aserbajdsjan, innførte han en relativt liten bestand på 213 gnagere.
Etter 70 år finnes sumpbeveren i habitater over hele verden. Den er også kjent som en av de 100 mest skadelige innvandrede artene i verden.
Sumpbeveren ligner litt på en capybara, som er en populær gnager i sosiale medier for eksempel. Men sumpbeveren har ikke så mange tilhengere.
Sumpbeveren er ikke akkurat attraktiv. Den har oransje fortenner som aldri slutter å vokse, og en hale som er ca. 30 cm lang.
De lever vanligvis i par eller store kolonier, og vanligvis dukker de opp om kvelden for å innta et måltid av røtter og sumpgress.
Sumpbeveren er en dyktig svømmer, takket være de store bakføttene som har svømmehud mellom tærne. Den kan også dykke under vann i opptil fem minutter, for å spise og gjemme seg for rovdyr.
Sumpbeveren tilpasser seg raskt nye habitater, og den trives i miljøer over hele verden. Faktisk finnes den i de fleste verdensdeler unntatt Antarktis og Oseania.
Et viktig kjennetegn ved hunnene er at de kan føde fire eller fem unger i et enkelt kull.
I tillegg kan hunnene bli gravide igjen bare noen få dager senere. Dette er en art som er i stand til å formere seg tre eller fire ganger i året.
Sumpbeveren har klart å etablere frittlevende bestander utenfor Sør-Amerika, hvor den ikke har blitt truet av noen av de naturlig forekommende rovdyrene i hjemlandet sitt.
Når det er sagt, finnes det bevis på at de har gjort innpass i lokale næringskjeder. I Italia blir sumpbeveren for eksempel jaktet på av rødreven og gråulven.
Populasjonene av sumpbever har forårsaket en rekke problemer. For det første har de for vane å grave lange ganger med hi i strandkantene, slik at de kan rase ut.
For det andre har den en enorm appetitt. Ifølge noen rapporter spiser sumpbeveren opptil 25 % av kroppsvekten sin, både om sommeren og vinteren.
I økosystemer over hele verden har appetitten til sumpbeveren ødelagt bøndenes avlinger. Den har også hatt en negativ påvirkning for en rekke arter av planter, insekter, fugler og fisk.
Sist, men ikke minst – sumpbeveren har et rykte på seg for å bære på sykdommer som er skadelige for mennesker. En av disse sykdommene er toksoplasmose.
Toksoplasmose er en infeksjon som i de fleste tilfeller ikke har noen symptomer. Sykdommen er kun farlig for personer med alvorlig svekket immunsystem eller hos kvinner som smittes under svangerskap.
Som et resultat av alt dette har mange land i årevis forsøkt å utrydde sumpbeveren, men de har ikke klart det.
Et sjeldent unntak er Storbritannia, der den siste frittlevende sumpbeveren ble fanget i 1989, etter en storstilt jakt- og fangstaksjon.
I resten av verden har det vist seg å være utfordrende å utrydde sumpbeveren. Det er også funnet forvillede dyr i Norge og Sverige. Ekspertene prøver fortsatt å håndtere introduksjonen og etableringen av denne fremmede arten, som har forårsaket at det økologiske miljøet har blitt svekket.
Kilde: (BBC)
Det sovjetiske sumpbever-eksperimentet
Et zoologisk eksperiment som skapte vidstrakte konsekvenser
LIVSSTIL Dyreliv
På midten av 1900-tallet begynte en gruppe sovjetiske forskere å introdusere nye pattedyrarter til Kaukasus. De importerte mange ulike arter – fra søramerikanske chinchillaer til kinesiske mårhunder. Men da de introduserte sumpbever, også kjent som beverrotte, coypu eller nutria, til Aserbajdsjan, hadde de ingen aning om at de hadde sluppet løs en gnager som ville bli et av verdens største skadedyr.
Nysgjerrig? Sjekk ut dette galleriet for å lære mer.