Gjenopplev noen av de verste kidnappingene i nyere tid
Hvis man skulle ta en titt på bibler fra forskjellige kristne trossamfunn, legger man kanskje merke til at de ikke inneholder like mange bøker. Mens noen inneholder de vanlige 66 bøkene, inneholder andre bibelversjoner flere tekster. Forskjellen er kjent som de apokryfiske tekstene. På samme måte som navnet tilsier, anses disse tekstene som apokryfe av kirken, noe som betyr at autentisiteten er tvilsom. Noen bibler inkluderer disse bøkene, selv om de ser ut til å stille spørsmål ved hvorvidt bøkene er gyldige eller ikke.
Hvorfor utelater noen bibler disse bøkene? Ble de med vilje utelatt slik at kirken kunne manipulere folks forståelse av kristendommen? Og hva inneholder disse bøkene egentlig? Klikk deg gjennom dette galleriet for å lese mer.
Innholdet i de katolske, ortodokse og protestantiske biblene varierer i antall bøker. Protestanter har 66 bøker i sine bibler, katolikker 73 og ortodokse bibler har opptil 81 bøker. Mange har lurt på om denne forskjellen er bevis på manipulasjon.
Sannheten er at forskjellen består av de bibelske apokryfene, som i utgangspunktet er en samling bøker som ikke var inkludert i den originale hebraiske bibelen.
Denne forskjellen mellom kirkesamfunnene startet med en egyptisk farao kjent som Ptolemaios II Filadelfos. Mellom 284 og 246 fvt, ba Ptolemaios jødiske lærde om å oversette den hebraiske bibelen til gresk, slik at den kunne oppbevares i biblioteket hans i Alexandria.
Apokryfene ble i stor grad skrevet i perioden mellom testamentene, da det jødiske livet var under hellenistisk og romersk innflytelse. Denne epoken så betydelig kulturelle og religiøse motsetninger, og tekstene gjenspeiler temaer som kamp, tro og guddommelig forsyn.
Ved siden av den hebraiske bibelen, oversatte forskere også flere andre bøker som er felles for jødisk kultur. Disse ble alle samlet i det som er kjent som Septuaginta, skrevet på gresk.
Over tid begynte jødene å foretrekke å lese Septuaginta, siden de var mer kjent med gresk enn hebraisk fra sine forfedre.
Mens ordet «apokryfer» har kommet til å bety esoterisk, kjettersk eller til og med falsk, var dette ikke alltid tilfelle. Faktisk betyr det latinske ordet apokryphus ganske enkelt «hemmelig», og kommer fra de to greske ordene apo (bort) og kryptein (å skjule eller skjule).
Blant de første kristne ble Septuaginta mye brukt, men det var ingen konsensus om hvorvidt apokryfene faktisk var autoritative, noe som førte til ulike syn på om bøkene skulle inkluderes eller ikke.
I 397 evt. anerkjente konsilet i Kartago noen apokryfe bøker som autoritative, og ga opphav til begrepet «Deuterokanonisk» (eller «andre kanon») for å beskrive disse verkene.
I 1054 evt. oppsto et dypt brudd mellom de ortodokse og katolske kirker, en begivenhet som har blitt kjent som det store skismaet. Da hadde begge kirkene allerede utviklet ulike syn på hvilke deler av Bibelen som var kanoniske.
Den ortodokse kirken betraktet all teksten i Septuaginta som kanon, mens den katolske kirken aksepterte bare noe av den apokryfe teksten som den «andre kanon».
På den annen side har den protestantiske kirken, som ble anerkjent fra 1517, direkte avvist apokryfene under påstandene om at bøkene ikke bærer samme autoritet som de andre tekstene. Som sådan kan de ikke brukes i undervisning.
Mange evangelier og brev ble skrevet av tidlige kristne, men mye av det som ble skrevet var enten upålitelig eller rett og slett usant. Som et resultat måtte kirkefedrene bestemme hvilke bøker som faktisk skulle inngå i Det nye testamentets kanon.
For å bli en del av kanonen måtte en bok oppfylle tre kriterier. Den første var at den aktuelle boken skulle ha vært skrevet av en apostel eller en nær medarbeider til en apostel.
Det tredje og siste kriteriet var at boken allerede måtte være i bruk av det større kristne fellesskapet. Hvis en bok ble mye brukt (enten i gudstjeneste eller liturgier), hadde den større sjanse for å bli akseptert som en del av Det nye testamentet.
Den første komplette listen over de 27 bøkene i Det nye testamentet, slik de er anerkjent i dag, dukket opp i påskebrevet i 367 evt., skrevet av Athanasius av Alexandria (bildet). Det tok mer enn 250 år å etablere Det nye testamentes kanon.
Interessant nok ble et manuskript kjent som kodeks Vaticanus, som støtter listen fra Athanasius, skrevet i Roma omtrent på samme tid. Det er tydelig at tidlige lærde ikke bestemte hvilke bøker som skulle inkluderes bare ved et innfall. I stedet var det en nøye gjennomtenkt prosess over år.
Over tid har forskere oppdaget at det faktisk eksisterer mer enn 30 evangelier. Imidlertid er det bare fire av dem som vises i den aksepterte bibelen: Matteus, Markus, Lukas og Johannes. De andre oppfylte ikke kriteriene fastsatt av kirkefedrene.
Lutherbibelen fra 1534, oversatt til tysk av en protestantisk reformator, var den første som publiserte apokryfene som en egen del mellom Det gamle og det nye testamentet.
De apokryfe bøkene ble også inkludert i den originale King James Bible fra 1611. De ble alltid publisert som en egen seksjon til Det gamle og det nye testamentet, fordi de ikke ble ansett som likeverdige med Skriften.
Avbildet her er innholdsfortegnelsen i en komplett King James-bibel på 80 bøker som ble trykt i 1769. Den lister opp Det gamle og det nye testamentet, samt «The Books called Apocrypha.» Apokryfene var en del av King James Bible i 274 år før de ble fjernet i 1885.
Mange samfunn i Nord-Amerika og Storbritannia begjærte å ikke bli pålagt å trykke apokryfene, noe som ble gjort med én grunn i tankene, nemlig kostnader. Ved å utelate apokryfene, ville bibler til slutt bli mindre kostbare å produsere.
I Europa fortsatte noen utgaver av Bibelen å inkludere de 14 bøkene til apokryfene, noe som resulterte i bibler med 80 bøker delt inn i deler av Det gamle testamente, Det nye testamente og apokryfene.
De fleste moderne versjoner av Bibelen (og til og med opptrykk av King James Bible) utelater apokryfene. Nyere oversettelser inkluderer dem heller aldri. Det finnes selvfølgelig unntak.
Noen utgaver av den reviderte standardversjonen av Bibelen, så vel som den nye reviderte standardversjonen, inkluderer apokryfene i sin helhet. I USA har ikke American Bible Society noen begrensninger på om bibler skal eller ikke skal inkludere disse tekstene.
Apokryfene har hatt en dyp innflytelse på vestlig litteratur og kunst. Mange apokryfe tekster har inspirert renessansemalere, dramatikere og poeter, siden de lidenskapelig berører temaer som dyd, heroisme og moral.
Apokryfens varige arv ligger i det rike åndelige, moralske og historiske innholdet. Eksistensen til apokryfene fortsetter å påvirke kristen teologi, kunst og etikk frem til i dag.
Kilder: (Britannica) (Christianity.com) (King James Bible Online) (TheCollector) (Tyndale House)
De 14 bøkene som er utelatt fra Bibelen
Var det ondskapsfullhet eller praktiske årsaker som gjorde at disse tekstene ble utelatt?
LIVSSTIL Religion
Hvis man skulle ta en titt på bibler fra forskjellige kristne trossamfunn, legger man kanskje merke til at de ikke inneholder like mange bøker. Mens noen inneholder de vanlige 66 bøkene, inneholder andre bibelversjoner flere tekster. Forskjellen er kjent som de apokryfiske tekstene. På samme måte som navnet tilsier, anses disse tekstene som apokryfe av kirken, noe som betyr at autentisiteten er tvilsom. Noen bibler inkluderer disse bøkene, selv om de ser ut til å stille spørsmål ved hvorvidt bøkene er gyldige eller ikke.
Hvorfor utelater noen bibler disse bøkene? Ble de med vilje utelatt slik at kirken kunne manipulere folks forståelse av kristendommen? Og hva inneholder disse bøkene egentlig? Klikk deg gjennom dette galleriet for å lese mer.