Mange var mye yngre enn Leo XIV
Vi mennesker tar ofte tiden for gitt. Vi lever i den hvert sekund, måler den i timer, og planlegger livene våre rundt tiden. Den føles lineær og kontinuerlig, men hva er egentlig tid? Er det bare klokkens tikkende lyd, solens gang over himmelen, eller øyeblikk som glir bort én etter én? Eller er det kanskje noe dypere, merkeligere, noe som ikke flyter i det hele tatt?
Hva om hvert eneste øyeblikk, barndomsminnene, daglige rutiner og hendelser du ennå ikke har forestilt deg, eksisterer samtidig, som sider allerede skrevet i en bok du bare er halvveis i å lese? Det som starter som enkel nysgjerrighet, leder raskt til en dyptgripende oppløsning av hvordan virkeligheten kanskje fungerer. Filosofi møter vitenskap, og begrepene før og etter blir plutselig fleksible.
Et sted midt i alt dette, står vi igjen og undrer oss, ikke bare over tid, men over hva det egentlig betyr å eksistere i denne tiden. Nysgjerrig? Klikk deg videre i galleriet for å avdekke tidens struktur og mysterier.
Tenk deg universet som et barn som lager tegninger, hver og én et frosset øyeblikk. Disse bildene, stablet etter hverandre i rekkefølge, skaper det vi oppfatter som tidens gang, der ett øyeblikk følger det neste, som bilder i en film.
I vår vanlige opplevelse føles det som om bare nåtiden er virkelig. Fortiden har bleknet til minner, og fremtiden har ennå ikke kommet. Det er som å se en film der bare det nåværende bildet er synlig, mens alle de andre forsvinner.
Tenk deg nå at barnet har fullført alle tegningene og stablet dem sammen. Istedenfor en flyt av tid, får du en blokk, en samlet struktur som rommer alle øyeblikk som noen gang har eksistert, eller noen gang vil eksistere. Tiden blir romlig, som en skulptur.
Hvis alle øyeblikk eksisterer samtidig i denne blokken, da oppløses skillet mellom fortid, nåtid og fremtid. De er alle like virkelige, ikke bare minner eller spådommer, men faktiske, eksisterende deler av universet.
Mennesker opplever kun øyeblikket her og nå, og derfor tror vi instinktivt at det er det eneste som virkelig finnes. Men denne oppfatningen kan være misvisende. Vitenskapen antyder at vår følelse av «nå» kan være et resultat av et begrenset perspektiv, og at det kanskje ikke er en universell sannhet.
På begynnelsen av 1900-tallet lanserte Albert Einstein sin relativitetsteori, som forsøker å forklare hvordan tid og gravitasjon henger sammen. Teorien endret alt ved å slå sammen rom og tid til ett og samme stoff, kjent som romtid, og han hevdet at det å bevege seg gjennom rommet påvirker hvordan du beveger deg gjennom tiden. Dette gjør at tid ikke er så absolutt som vi tidligere trodde.
Det finnes ikke noe universelt «nå». I stedet eksisterer utallige nåtidspunkter, avhengig av hvor du er og hvor fort du beveger deg. Det som oppleves som nå for én person, kan være fortid eller fremtid for en annen. Relativitetsteorien tillater dem alle.
Se for deg tre romskip én million lysår unna. Det første svever stille i rommet, og dermed deler det ditt «nå». Det andre flyr bort fra jorden, og det nåværende øyeblikk samsvarer med jordens fortid. Det tredje kommer mot jorden, og der om bord stemmer «nå» overens med vår fremtid. Alle tre øyeblikkene er like virkelige!
Tenk deg nå at hvert av romskipene hypotetisk kan kommunisere med jorden via en øyeblikkelig internettforbindelse: ett med din nåtid, ett med dine forfedre i 1925, og ett med dine etterkommere i 2125. Relativitetsteorien viser hvordan ulike tider kan eksistere samtidig, avhengig av perspektiv.
Einsteins relativitetsteori slår fast at ingen observatør har et privilegert perspektiv, hver versjon av «nå» er like korrekt. Dette kosmiske demokratiet tvinger oss til å akseptere at fortid, nåtid og fremtid må eksistere samtidig.
I denne tolkningen beveger vi oss ikke gjennom tiden som skuespillere i et teaterstykke. I stedet eksisterer alt som noen gang vil skje allerede. Universet er ikke dynamisk, men frosset, uforanderlig, fullstendig og evig, som et gigantisk kosmisk isfjell.
Bare fordi noe er utilgjengelig, betyr det ikke at det ikke er virkelig. Vi aksepterer eksistensen av galakser utenfor vår observerbare horisont. På samme måte, selv om vi ennå ikke kan oppleve fremtiden, kan den likevel være like virkelig i et isfjell-univers.
Hvis fremtiden eksisterer, må den allerede være fastlagt. Dette står i kontrast til vår opplevelse av å kunne velge og endre vei, og skaper en spenning mellom det vitenskapen sier om tid, og det vi selv føler om vår frie vilje og handlekraft.
Vi føler alltid at vi former fremtiden gjennom egne valg, som å bestemme seg for om de skal lese en bok eller skrolle på nettet. Men hvis tiden er fastlagt, ble selv det valget bestemt allerede ved Big Bang, noe som ikke etterlater rom for fri vilje.
Inn kommer kvantefysikken, som kaster en skiftenøkkel rett inn i maskineriet til determinismen. I motsetning til klassiske systemer, er kvantehendelser grunnleggende uforutsigbare. De er ikke tilfeldige fordi vi mangler informasjon, de er usikre av natur, og ikke engang universet kan forutsi dem med full presisjon.
Et radioaktivt atom kan brytes ned nå eller om en million år. Vi kan beregne sannsynligheten, men ikke utfallet. Denne innebygde tilfeldigheten tyder på at fremtiden ikke er fullt ut skrevet, men snarere sannsynlighetsbasert enn deterministisk.
Kvantepartikler kan utløse kjedereaksjoner som forandrer verden. Et enkelt atom som spaltes kan føre til en mutasjon i et dyr, og dermed skape merkelige nye livsformer, eller forhindre at de noensinne oppstår. Denne tilfeldigheten endrer historiens gang.
Hvis fremtiden avhenger av tilfeldige kvantehendelser, kan den ikke være hugget i stein. Hvis den ikke er forhåndsbestemt, kan den heller ikke eksistere side om side med fortiden på samme måte. Dette sår tvil om tanken om at alle tidens lag er stablet sammen i én og samme struktur.
Selv om et globalt «nå» er vanskelig å forstå, har hvert objekt i universet, enten det er et menneske eller et atom, sin egen personlige tidslinje. Du eksisterer uten tvil et sted mellom fødsel og død. I den forstand er ditt eget «nå» krystallklart.
Selv med all relativitet og tilfeldighet, er én ting uforanderlig: ingen dør før de er født. Det finnes fortsatt en orden i de personlige tidslinjene, som gir en stabil og meningsfull struktur for hvert enkelt individ.
Hvis vi slutter å prøve å definere tid på tvers av hele universet, og heller fokuserer på den nære opplevelsen, blir alt enklere. «Ditt nå» er virkelig for deg. Hver person og hver gjenstand har «sin egen tidslinje», og «hver av dem er like gyldig som den neste».
Hva om vi imidlertid tok feil om den blokken med stablede bilder tegnet av barnet? Kanskje den ikke inneholder fremtiden. Kanskje den bare rommer fortiden, og et tynt, ujevnt overflatelag som representerer nået, som stadig vokser ettersom nye hendelser inntreffer.
Overflaten av nåtiden ville ikke vært jevn, men heller ru og uregelmessig, formet av utallige individuelle opplevelser av «nå». Hver av disse personlige øyeblikkene bidrar til å forme tidens frontlinje, og sammen bygger de opp universets tidslinje.
Istedenfor en statisk blokk, lever vi kanskje i et univers i en voksende blokk. Nye øyeblikk og nye sider legges til fortiden etter hvert som usikre hendelser blir til virkelighet. Radioaktive atomer spaltes, mennesker tar valg, og historien skrives ett sekund av gangen.
I denne versjonen av tid er fremtiden ennå ikke virkelig, og dermed har du reelle valg. Tidslinjen vokser med hver beslutning, hver tilfeldighet, og hver kvanteoverraskelse. Hvem som helst kan forandre fremtiden, selv med det aller minste valget.
Er dinosaurene fortsatt virkelige et sted i romtiden? Er koloniene på Mars allerede bygget i fremtiden? Avhengig av teorien er svaret: ja. Eller nei. Eller kanskje. Alt avhenger av hvordan du tror tid eksisterer, hvis den i det hele tatt gjør det.
Helt ærlig, ingen har et endelig svar. Tid er fortsatt et av de mest forvirrende og gåtefulle fenomenene i vitenskapen. Vi har mange beskrivelser av tiden, men ingen er fullstendig bevist eller allment akseptert. Det er og forblir et uløst mysterium.
Tid er kanskje ikke en grunnleggende del av universet. Akkurat som varme oppstår fra molekylbevegelse, kan tid være noe som oppstår fra dypere, skjulte samspill. Liv, bevissthet og tid kan alle være illusjoner skapt av kompleksitet.
Selv om tid forblir vanskelig å forstå, finnes det et helt univers av ting vi faktisk forstår, og enda mer som venter på å bli oppdaget. Det er fortsatt tid til å lære og utforske. Og hvem vet, kanskje har du allerede lært alt som er å vite, og kroppen i nåtiden bare jobber med forståelsen.
Kilder: (Kurzgesagt) (Britannica) (Scientific American)
Tidens paradoks: Har fremtiden allerede skjedd?
Tiden er kanskje ikke engang virkelig.
LIVSSTIL Vitenskap
Vi mennesker tar ofte tiden for gitt.
Vi lever i den hvert sekund, måler den i timer, og planlegger livene våre rundt tiden.Den føles lineær og kontinuerlig, men hva er egentlig tid?Er det bare klokkens tikkende lyd, solens gang over himmelen, eller øyeblikk som glir bort én etter én?Eller er det kanskje noe dypere, merkeligere, noe som ikke flyter i det hele tatt?
Hva om hvert eneste øyeblikk, barndomsminnene, daglige rutiner og hendelser du ennå ikke har forestilt deg, eksisterer samtidig, som sider allerede skrevet i en bok du bare er halvveis i å lese?Det som starter som enkel nysgjerrighet, leder raskt til en dyptgripende oppløsning av hvordan virkeligheten kanskje fungerer.Filosofi møter vitenskap, og begrepene før og etter blir plutselig fleksible.
Et sted midt i alt dette, står vi igjen og undrer oss, ikke bare over tid, men over hva det egentlig betyr å eksistere i denne tiden.Nysgjerrig?Klikk deg videre i galleriet for å avdekke tidens struktur og mysterier.