Noen ting er bedre å la være usagt
Forholdet mellom kristendommen og Romerriket stikker dypt og har formet utviklingen av trosretningen helt fra starten. Kristendommen vokste frem under et mektig imperium, og den sto overfor både vanskelige utfordringer og uventede muligheter. Romernes harde forfølgelser testet de kristnes motstandskraft, mens romersk infrastruktur og styresett også førte til at religionen kunne spre seg raskere.
Hvordan forvandlet kristendommen seg fra å være en forbudt sekt til å bli Romerrikets statsreligion? Og hvordan har balansen mellom imperium og tro påvirket kristendommen frem til i dag? Klikk gjennom dette galleriet for å finne ut mer.
Kristendommen startet i datidens store imperium Romerriket, og ble dypt formet av denne sivilisasjonen. Jesus levde mindre en hundre år etter Julius Caesars død, og imperiet påvirket kristendommens tidlige utfordringer og spredning.
Romerriket strakte seg fra Europa og Midtøsten til Nord-Afrika. Det ga et nettverk uten sidestykke som gjorde at det kristne budskapet kunne spres raskt.
Romerriket hadde etablert handelsruter, omfattende veier og forplantet språk som gresk og latin, som hjalp med å spre kristendommen.
Jesu korsfestelse var ikke bare en sentral kristen begivenhet, men også en romersk handling. Det var romerske myndigheter som hadde dømt ham til døden, og romerske soldater som henrettet ham.
Romerriket godtok en rekke ulike trosretninger, men insisterte på tradisjonen med å tilbe keiseren. Dette skapte konflikt med kristendommens monoteisme, og de ble derfor automatisk motstandere av Romerriket.
De kristne nektet å tilbe de romerske gudene, noe som førte til at de ble utstøtt og til slutt forfulgt i forskjellige perioder med romersk styre og under kommando av forskjellige romerske keisere.
Apostelen Paulus (en av de 12 apostlene) hadde romersk statsborgerskap, som var viktig å ha for å kunne spre kristendommen etter Jesu død. Som romersk borger klagde han til den romerske rettsinstansen hver gang han ble forfulgt for sin tro.
Paulus' statsborgerskap ga ham rettslig beskyttelse som tillot ham å reise uhindret i romerske territorier. På denne måten kunne han spre det kristne budskapet til innflytelsesrike borgere, f.eks. elitene i Roma.
Romersk infrastruktur (godt vedlikeholdte veier, omfattende sjøveier og sikre grenseoverganger) var også med på å fremme kristendommen indirekte. Misjonærer som Paulus kunne reise mye friere og spre troen til avsidesliggende områder som ellers ville vært vanskelige å få tilgang til.
Det gikk ikke lenge før romerne begynte forfølgelsen av de kristne. Kristendommen ble erklært ulovlig, og Romerriket brukte forskjellige taktikker for å tvinge hedenske konvertitter til å vende tilbake til imperiets tradisjonelle religion.
Keiser Neros regjeringstid skulle bli en av kristendommens tidligste kriser. Da han skyldte på de kristne for den store brannen i Roma i 64 e.Kr., satte Nero i gang en brutal forfølgelse som førte til massemartyrier.
En av de mest ekstreme handlingene under Neros regjeringstid var henrettelsene av sentrale skikkelser som apostlene Peter og Paulus. Mens apostelen Paulus antagelig ble halshugget, ble apostelen Peter korsfestet opp ned.
Under keiser Domitian (81–96 e.Kr.) ble kristne som nektet å tilbe keiseren, forfulgt. Disse handlingene forsterket kristendommens bilde som en tro som trosset keiserlig autoritet.
Keiser Decius' regjeringstid førte til den mest omfattende forfølgelsen av kristne. I 250 e.Kr. ble kristne befalt å ofre til romerske guder. De som nektet, risikerte tortur og henrettelse for sin illojalitet, men det viste seg at mange kristne var villige til å dø for troen. Martyriet befestet troens vekst over hele verden.
Keiser Diokletians forfølgelse var den hardeste for de kristne. I hans regjeringstid (284–305 e.Kr.) rev de ned kirker, brente skrifter og fengslet prester. Kristne ble utestengt fra offentlige verv, og mange ble tvunget i eksil eller henrettet.
De kristnes martyrdød gjorde et sterkt inntrykk på de som bevitnet eller hørte om hendelsene. Kristne som valgte døden fremfor å gi avkall på troen, viste hvor sterk troen deres var, og førte til at andre sluttet seg til denne mektige og utholdende religiøse bevegelsen.
På denne tiden var kristne spredt over mesteparten av Romerriket, men den kollektive forfølgelsen tvang dem til å forene den kristne troen, spesielt i møte med døden.
De kristne utviklet grunnleggende trosbekjennelser som befestet kristendommens doktriner. Slik skapte de en enhetlig front mot kjetterske meninger og eksterne trusler mot den kristne tro.
Den apostoliske trosbekjennelsen var et konsentrat av læren til apostlene (Jesu apostler), og ga en sammenfatning av det som de kristne sto sammen om. Den ga uttrykk for det mest sentrale i den kristne tro.
Keiser Konstantin sies å ha fått en visjon under slaget ved Ponte Milvio i 312 e.Kr., som drev ham til å konvertere til kristendommen. Han skal ha sett et kristent tegn på himmelen. Dette var et historisk øyeblikk. Han ønsket å gjøre kristendommen til en støtte for Romerriket.
Milanoediktet i 313 e.Kr. legaliserte kristendommen og gjorde slutt på statsstøttede forfølgelser i imperiet. Dette dekretet tillot kristne å praktisere åpent, uten frykt for fengsling eller død.
Det første kirkemøtet i Nikea, som ble sammenkalt av Konstantin i 325 e.Kr., hadde som mål å forene den kristne lære. Det tok for seg teologiske kontroverser som arianisme, og vedtok den nikenske trosbekjennelsen, som er en formulering av grunnleggende kristne læresetninger.
I 330 e.Kr. flyttet Konstantin hovedstaden i Romerriket fra Roma til Byzantium i øst. Byen ble senere kalt Konstantinopel, som i dag heter Istanbul, i Tyrkia.
Under keiser Theodosius I (379–395 e.Kr.) gikk kristendommen fra å være en minoritetstro til å bli Romerrikets statsreligion.
Etter hvert som kristendommen vokste, tilegnet den seg noen romerske elementer, f.eks. hierarkisk ledelse og seremoniell praksis. Kritikere hevder at disse tilpasningene utvannet troens renhet og innførte elementer av romersk tradisjon som senere ble sett på som kristne.
Noen teologer mener at kristendommens tilpasning til romerske normer er et svik mot dens opprinnelige kjennelser. De hevder at hedenske høytider og symboler ble omdøpt og gitt kristen betydning. De to tradisjonene ble blandet slik at kristendommen ble helt forandret.
Pavedømmet (det overordnede embetet til paven) ble en sentral autoritet i den post-romerske verden. På 400-tallet e.Kr. overlot keiseren Roma til pavedømmet, og makten ble konsolidert over hele Europa.
Pavene hevdet at deres avstamning kom fra apostelen Peter, som led martyrdøden i Roma. De plasserte maktsetet sitt ved gravstedet til Paulus, hvor Vatikanet er i dag.
Romerske keisere brukte tittelen Pontifex Maximus, som betyr bokstavelig "den største pontifex (brobygger)". Senere ble tittelen brukt av paven - og over 1500 år etter Romerrikets fall, bruker paven fortsatt denne tittelen.
Mange forskere mener at den romersk-katolske kirke representerer en åndelig fortsettelse av Romerriket. Strukturen, tradisjonene og den globale rekkevidden gjenspeiler imperiets innflytelse, selv om det er tilpasset et utpreget kristent rammeverk.
Kilder: (TheCollector) (Britannica) (History Today)
Hvordan påvirket Romerriket kristendommen?
Religion spilte en sentral rolle i Romerriket
LIVSSTIL Religion
Forholdet mellom kristendommen og Romerriket stikker dypt og har formet utviklingen av trosretningen helt fra starten. Kristendommen vokste frem under et mektig imperium, og den sto overfor både vanskelige utfordringer og uventede muligheter. Romernes harde forfølgelser testet de kristnes motstandskraft, mens romersk infrastruktur og styresett også førte til at religionen kunne spre seg raskere.
Hvordan forvandlet kristendommen seg fra å være en forbudt sekt til å bli Romerrikets statsreligion? Og hvordan har balansen mellom imperium og tro påvirket kristendommen frem til i dag? Klikk gjennom dette galleriet for å finne ut mer.