© Getty Images

Nero (37–68 evt) -

Han ble født som Lucius Domitius Ahenobarbus 15. desember 37 evt., Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus var den femte keiseren av Roma og den siste i det julisk-claudiske dynastiet.

© Getty Images

Tilsynelatende arving -

Faren døde da Nero var tre år gammel. Hans mor, Agrippina, giftet seg senere på nytt med keiseren Claudius (bildet). Claudius adopterte gutten som sin arving, og favoriserte ham fremfor sin egen biologiske sønn, Britannicus.

© Getty Images

Veien til makten -

Nero ble keiser i 54 evt., bare 16 år gammel. Han ble keiser med støtte fra pretorianergarden og senatet.

© Getty Images

Ekteskapet med Claudia Octavia -

Som 16-åring giftet Nero seg med datteren til Claudius (stesøsteren), Claudia Octavia (bildet).

© Getty Images

Påvirkning fra Agrippina -

Under de første årene som keiser, stolte Nero mye på råd og veiledning fra moren Agrippina (bildet).

© Getty Images

Seneca var læremester -

Han hadde også fordel av råd og veiledning fra filosofen og statsmannen Lucius Annaeus Seneca (bildet).

© Getty Images

Beskyttelse fra pretorianergarden -

Disse to personene, pluss lojaliteten og støtten han hadde fra pretorianergarden, en elitestyrke i den keiserlige hæren med hovedformål å beskytte romerske keisere, gjorde at veien til makten var rask og med få hindringer.

© Getty Images

Maktkamp mellom mor og sønn -

Agrippina, var allerede mistenkt for å ha forgiftet ektemannen Claudius for å lette Neros vei til tronen. Senere begynte hun å støtte Britannicus, i et mulig forsøk på å gjøre ham til keiser. Nero følte seg truet og fikk Britannicus i all hemmelighet forgiftet. Forholdet  til moren ble deretter raskt forverret. Maktkampen mellom Agrippina og sønnen hadde begynt. Avbildet er en mynt preget i Roma i 54 evt., som viser byster av Nero og Agrippina.

© Getty Images

Drapet på Agrippina -

Da Nero var 21, og etter alt å dømme lei av all innblanding og overbærende innflytelse fra moren, beordret han drapet på sin egen mor.

© NL Beeld

Slaget mot Boudicca -

Distraksjon fra irriterende interne anliggender, kom ved hjelp av en kvinne kjent for sin kampvilje og vilje til aldri å gi etter for romerne, Boudicca. I 60–61 evt. ledet dronning Boudicca av den britiske stammen ikernerne, et opprør mot Romas okkupasjonsstyrker. Boudicca og opprørerne ødela Colchester, London og St Albans før de ble kraftig beseiret av romerske styrker. Ved å beseire krigerdronningen vant Nero Romas respekt, men det gjorde også Boudicca til en nasjonal helt og et symbol på kampen for rettferdighet og uavhengighet.

© Getty Images

Møte med Poppaea Sabina -

I Roma var ekteskapet med Octavia haltende. Ekteskapet hadde aldri vært lykkelig, og keiseren hadde forskjellige utenomekteskapelige forhold, inkludert det med Poppaea Sabina (bildet).

© Getty Images

Octavia dør -

Under det åtte år lange ekteskapet med Octavia, fikk Nero ingen barn, men i år 62 ble Poppaea gravid. Den utspekulerte Poppaea overbeviste Nero om å skilles fra Octavia. Hun ble umiddelbart forvist og deretter enten henrettet eller tvunget til å ta sitt eget liv, i juni 62 evt. Forvisningen og bortgangen forårsaket uro blant befolkningen, som sympatiserte med den trofaste Octavia. Ifølge den romerske historikeren Tacitus, beordret Poppaea til og med at Octavias hode skulle bringes til henne, delvis som bevis på hennes død og delvis for å ha noe å glede seg over.

© Getty Images

Den store bybrannen i Roma -

Den 19. juli 64 evt., startet en brann nær Circus Maximus, sannsynligvis i en av kjøpmannsbodene i skråningen av Aventine, med utsikt over den store arenaen.

© Getty Images

Et voldsomt inferno -

Brannen tok raskt tak, flammene omfattet til slutt hele Roma. Infernoet raste i ni dager, med bare fire av de 14 distriktene i hovedstaden spart. Tre andre ble fullstendig ødelagt.

© Getty Images

Hva gjorde Nero når Roma brant? -

Noen kilder påstår at Nero festet, drakk, sang og spilte på sin lyre mens Roma brant. Påstandene er nok sterkt overdrevet.

© Getty Images

Nero befant seg ikke i Roma -

Dessuten, da den store brannen brøt ut, var Nero angivelig i Antium, ca. 56 kilometer fra Roma.

© Getty Images

Var Nero ansvarlig for brannen? -

Etter å ha hørt nyheten om at Roma brant, vendte keiseren umiddelbart tilbake til hovedstaden og satte i gang med å organisere hjelpetiltak. Senere mente imidlertid mange at han var ansvarlig for katastrofen ved å beordre ildspåsettelsen. Men hvorfor skulle de rette en mistenksom finger mot keiseren?

© Getty Images

Domus aurea -

Kort tid etter at flammene var slukket, brukte Nero landet som ble ryddet av brannen til å bygge det enorme og prangende keiserpalasset Domus Aurea, eller «det gylne hus». Sett som et symbol på grådighet og dekadanse, inkluderte det prangende komplekset og de omkringliggende lysthager en 30 m høy statue av seg selv, Neros Colossus.

© Getty Images

De kristne får skylden -

Tacitus skriver, at for å fjerne mistanke fra seg selv, anklaget Nero de kristne for å starte den store brannen. Deretter fikk han mange arrestert og henrettet, brutalt myrdet ved å bli «kastet til ville dyr, korsfestet og brent levende.» Denne siste forferdelige henrettelsesmetoden ble kjent som «Neros fakler».

© Getty Images

En grusom og sadistisk hersker -

Det er denne episoden som bidro til å sementere Neros rykte som en av historiens mest sadistiske og grusomme herskere.

© Shutterstock

Poppaea dør -

Med dette bakteppet av barbari, var også Poppaeas dager talte. I følge den romerske historikeren Suetonius, døde Neros tredje kone en gang i 65 evt. etter at keiseren, i et raserianfall og anklaget av Poppaea for å bruke for mye tid på lekene, sparket henne hardt i magen. Påstander om at Nero forgiftet henne sirkulerte også.

© Getty Images

Sorgen over Poppaea -

Moderne historikere har antydet at Poppaea faktisk kan ha dødd på grunn av komplikasjoner med en spontanabort eller fødsel. Uansett årsak, Nero gikk inn i dyp sorg.

© Getty Images

Krigen mot Parterne -

Høydepunktet i Neros regjeringstid var Romas nederlag i det partiske imperiet, som var sentrert om det som nå er Iran. Den partiske krigen startet i 58 evt, og etter innledende seire og etter tilbakeslag, endte den i 63 evt. da en diplomatisk løsning ble oppnådd mellom Nero og den partiske kongen Vologases I.

© Getty Images

A crowning act of vanity -

Fredsavtalen mellom de to imperiene innebar blant annet at Tiridates, broren til den partiske kongen, ble kronet til konge av Armenia av Nero, som ledet en overdådig seremoni i Roma i 66 evt. Seremonien var arrangert for å vise frem en pompøs og forfengelig keiser, istedenfor kroningen av en konge. Dette ble senere kalt den gylne dagen av Neros styre.

© Getty Images

Et fredssymbol -

For å feire anledningen ble det preget spesielle mynter som viste Janus-tempelet med lukkede dører, som et symbol på fred og markerte slutten på krigen mot Partia.

© Getty Images

Krigen slutter -

Keiseren hadde også bygget en triumfbue for å feire seierne mot perserne. Monumentet ble avbildet på baksiden av en annen mynt spesielt preget for å feire sammenbruddet av det partiske imperiet.

© Getty Images

Begynnelsen på slutten -

I 68 evt., og til tross for å ha slått ned et opprør ledet av Vindex, guvernøren i Gallia, støttet av Galba, guvernøren i Spania, begynte den overvektige og stormannsgale keiseren å miste grepet om autoriteten.

© Getty Images

Neros dager er talte -

Da Galba fikk mer militær støtte, var Neros dager talte. Han mistet deretter støtten fra Romas borgere på grunn av kornmangel.

© Getty Images

Nero dør -

Jaktet av hæren, forlatt av folket og med hard motstand fra romerske myndigheter, ble Nero erklært som en fiende av staten. Den 9. juni 68 evt., tok den siste keiseren av det julisk-claudianske dynastiet sitt eget liv.

© Getty Images

Arven etter Nero -

© Getty Images