Studiet av DNA og genetikk er fortsatt et relativt nytt felt siden DNA-strukturen ble kartlagt i 1975. I det siste har det blitt utført mye forskning på verdensbasis for å finne svar på følgende spørsmål: kan traumer arves gjennom genene våre?
Vil du vite mer? Klikk gjennom galleriet for å lære om dette spennende temaet.
Hvordan kan vi få innsikt i hvordan gener kan holde på traumer? For det første trenger vi informasjon om hvordan genene er strukturerte og hvordan de endres. Vitenskapsgrenen som studerer dette, er kjent som epigenetikk.
Gener er som en oppskift på våre forfedres erfaringer. Når vi opplever noe traumatisk, kan det genetiske uttrykket endres og føre til at etterkommerne blir mer utsatte for stress, angst og PTSD. Dette fenomen er kjent som "epigenetisk arv".
Traumatiske opplevelser kan forårsake dype kjemiske modifikasjoner i genene våre uten å endre DNA-et. Disse modifikasjonene blir deretter gitt videre til barna og barnebarna våre, og kan påvirke hvordan våre etterkommere reagerer på stress og frykt.
Forskjellen mellom vårt "genom" (dvs. alt arvematerialet i DNA) og vårt "epigenom" (arvbar kjemisk endring i DNA) er forskjellen mellom en datamaskins maskinvare og programvare. Du trenger maskinvare for at kroppen skal fungere, men programvaren endrer seg og oppdaterer hele tiden og forteller maskinvaren hvordan den skal oppføre seg.
Studier viser at traumer ser ut til å overføres sterkere fra fedre til sønner. Det tyder på at de traumatiske endringene som påvirker epigenomet, har en sterkere effekt på Y-kromosomet.
I et nylig eksperiment ved University of Southern Californias utviklingsprogram for nevrovitenskap og nevrogenetikk ble mus eksponert for en kjemikalie som luktet kirsebærblomster. Samtidig ga de dem et lett elektrisk støt.
Musene ble trent til å frykte duften av kirsebærblomster. De neste to generasjonene med mus ble også skremt av denne lukten, selv om de aldri hadde vært utsatt for den før.
Forskning på barna og barnebarna til Holocaust-overlevende har vist at de opplever en gjennomsnittlig høyere grad av angst og depresjon. Det tyder på at traumet som forfedrene opplevde under andre verdenskrig, har gått i arv gjennom genene.
Studier viser at afroamerikanske etterkommere av slaver har en gjennomsnittlig høyere forekomst av hypertensjon og diabetes. De brutale forholdene som forfedrene opplevde, har gitt et genuttrykk som har vart i flere hundre år.
Amerikanske urfolkssamfunn opplever høye forekomster av rusmisbruk og psykiske helseproblemer. Det tyder på at traumet som ble opplevd under kolonitiden, med tvangsflytting og kulturell ødeleggelse, har blitt nedarvet gjennom flere generasjoner.
Barna til redningsteamene under terrorangrepet har også vist symptomer og tegn på økt angstlidelse og PTSD. Studier viser at det intense stresset og traumet foreldrene deres opplevde under hendelsen kan ha påvirket deres epigenom, slik at det har disponert dem for lignende problemer.
Familier som har utført militærtjeneste, viser ofte høyere forekomster av PTSD i generasjonene som følger. Studier viser faktisk at alvorlig stress fra krig kan endre genuttrykket som er relatert til stresshormoner, og disse modifikasjonene kan overføres til barna.
Veteraner fra Vietnamkrigen som ble utsatt for det kjemiske preparatet Agent Orange, ga epigenetiske markører som satte barna deres i høyere risiko for fødselsskader og kreft. Den giftige eksponeringen endret krigsveteranenes genetiske sammensetning, og disse modifikasjonene ble ført videre til barna deres.
Personer som har opplevd overgrep i barndommen, får tydelig endrede epigenetiske mønstre. Disse endringene kan arves av barna deres og kan påvirke den mentale helsen deres. Det er også mulig at barna frykter overgrep, selv om de aldri har opplevd det.
Traumer kan til og med påvirke gener som har med kroppens immunsystem å gjøre. Det betyr at etterkommere kan være mer utsatt for autoimmune sykdommer.
Barna og barnebarna til mennesker som har overlevd hungersnød, har ofte en høyere forekomst av metabolske forstyrrelser. Den alvorlige underernæringen som deres forfedre utholdt, kan endre gener som er relatert til metabolisme, og etterkommerne deres kan derfor være mer disponert for fedme og diabetes.
Traumer gjelder ikke bare hendelser som overgrep eller krig. Miljøet en person lever i, kan også skape traumer, spesielt hvis det innebærer lengre perioder med fattigdom eller vold.
Det er veldig viktig å forstå forskjellen mellom psykologiske lidelser og forfedres traumer. Noen mennesker er genetisk disponert for lidelser, men de kan bli forsterket av forfedrene sine traumer.
Det er viktig å vite at "arv" ikke betyr at barn alltid kommer til å vise de samme tegnene på traumer som forfedrene. Studien med duften av kirsebærblomster som ble utført på mus, viste faktisk at traumet varte i omtrent fem musegenerasjoner før traumet begynte å avta.
Hvis du er bekymret for hvordan traumer kan påvirke genetikk, har flere studier vist at det kan være mulig å reversere noen epigenetiske endringer, selv om det krever omfattende støtte og innsats. Det første trinnet er å passe på at traumatiserte mennesker lever i trygge og givende miljøer.
Traumeterapi må ta hensyn til genetiske faktorer. Det finnes ulike tilnærminger (som traumefokusert kognitiv atferdsterapi og mindfulness-baserte terapier) som kan bidra til å dempe effekten av arvelige traumer på genuttrykk.
Selv om foreldre vanligvis elsker og bryr seg om barna sine, er de ikke i stand til å kontrollere de traumatiske genetiske uttrykkene som barna deres arver. Det er viktig at foreldre får støtte til å ta tak i traumene sine, både for sin egen del og for at barna skal bli positivt påvirket.
Genetisk rådgivning er et anbefalt handlingsforløp for alle som ønsker å få barn. Det innebærer å motta råd om potensielle genetiske lidelser som kan overføres til senere generasjoner.
Medisinering er ikke alltid det beste alternativet for mange traumatiserte personer, men det finnes ganske mange fordeler ved å ta medisin som spesifikt retter seg mot kroppens traumerespons. Det pågår forskning for å finne en medisin som kan fjerne de epigenetiske endringene som folk opplever med traumer.
Noen studier viser at trening kan påvirke en persons epigenom. Trening er alltid positivt, og i tillegg kan det redusere arvelige traumemarkører i genene dine.
Dualismen mellom kroppen og sinnet er avgjørende for å forstå den genetiske overføringen av traumer. Trening som yoga og meditasjon kan bidra til å regulere stressreaksjoner og potensielt dempe effekten av arvelige traumer.
Historiske traumer, som folkemord og slaveri, har en dyp genetisk innvirkning. Regjeringer og institusjoner har en plikt til å anerkjenne og adressere dette traumet gjennom forsoningsmøter og politiske støttetiltak, slik at fremtidige generasjoner ikke fortsetter å bli påvirket.
Myndighetene bør også vurdere samfunnspolitiske endringer som kan bidra til å forbedre de underliggende årsakene til traumer, for eksempel fattigdom og diskriminering. Slike tiltak kan skape miljøer som fremmer helbredelse i samfunnet.
Det aller viktigste å huske på er at mennesker som har opplevd traumer i flere generasjoner, ikke er skadet i seg selv og ute av stand til å gjøre noe med det. Epigenetikk viser at traumer noen ganger eksisterer i genene våre, men vi kan aktivt gjøre endringer som vil komme fremtidige generasjoner til gode.
Kilder: (National Geographic) (Arkansas Advocate) (BBC) (HealthCentral)
Hvordan du kan arve dine foreldres traumer gjennom genene
Ekstreme opplevelser som kan overføres til neste generasjon
LIVSSTIL Genetikk
Studiet av DNA og genetikk er fortsatt et relativt nytt felt siden DNA-strukturen ble kartlagt i 1975. I det siste har det blitt utført mye forskning på verdensbasis for å finne svar på følgende spørsmål: kan traumer arves gjennom genene våre?
Vil du vite mer? Klikk gjennom galleriet for å lære om dette spennende temaet.