Enkelt og deilig
For mange mennesker rundt om i verden har det nesten blitt en inngrodd rutine å kaste mat som er utgått på dato. Hver uke blir uåpnede yoghurtbeger, poser med grønnsaker og brød kastet takket være datoen skrevet på etikettene. Denne rutinen gjøres faktisk nesten automatisk, drevet av ideen om at mat utløpt på dato er uegnet til å spise. Men hva om det bare er en myte? Hva om selve ideen om utløpsdato villeder oss til å kaste bort enorme mengder perfekt god mat?
Verdens besettelse av datostempling har utviklet seg til en krise, hvor planetens ressurser sløses bort på grunn av tallene som er trykt på etikettene. Så, hva er sannheten bak disse utløpsdatoene? Klikk deg gjennom dette galleriet for å lese mer.
Matsvinnet over hele planeten er på et alarmerende høyt nivå, med nesten 40 % av produsert mat som ender opp på søppelfyllinger. Det handler om omtrent 1,3 milliarder tonn hvert år, noe som stiller et større spørsmål om hvordan mat og ressurser forvaltes over hele kloden.
Den gjennomsnittlige amerikanske familien kaster mellom 1365 og 2275 dollar i mat årlig. Denne sløsingen tapper husholdningens inntekt og avslører en kobling mellom innkjøpsvaner og behov.
Over hele kloden går rundt 170 billioner liter ferskvann til å produsere mat som aldri blir spist, mens matavfall utgjør mer enn en femtedel av søppelfyllingene. Menneskeheten opplever en enestående belastning på naturressurser og hva som er mulig å kaste.
Paradoksalt nok, mens millioner av mennesker står overfor matusikkerhet og sult, kastes enorme mengder perfekt spiselig mat. Systemiske problemstillinger i matdistribusjon (samt underutnyttelse av matressurser) er ansvarlig for dette.
Mange mennesker rundt om i verden kaster mat basert på datostemplingen, og tror ofte at denne maten er utrygt å spise. Forskning viser imidlertid at datostemplingene ikke er standardiserte, og at de sjelden gjenspeiler faktisk mattrygghet.
Datostemplingen begynte etter andre verdenskrig, for å hjelpe butikkmedarbeidere med lagerrotasjonen. Over tid forlangte forbrukerne at disse datoene skulle være synlige, noe som førte til at produsenter så på stemplingen som et markedsføringsverktøy for å signalisere friskhet i stedet for en indikasjon på sikkerhet.
Datoetiketter som «best før» og «selg etter» varierer fra land til land og amerikanske delstater, noe som fører til forvirring blant forbrukerne og ofte resulterer i at mat avhendes for tidlig.
Med forskjellige etiketter som betyr forskjellige ting, sliter forbrukerne å tyde om maten er trygg å spise. Som sådan bruker de ofte som standard å kaste matvarene for å være forsiktige.
Sannheten er at de fleste matvarer (inkludert mange pakkede varer) fint kan spises flere uker eller måneder etter datomerkingen. Men mangelen på klarhet på etikettene, får mange forbrukere til å kaste produkter av frykt.
Forhandlere og produsenter bærer enorme økonomiske tap på grunn av avfall, ofte fra å måtte kaste utgåtte varer eller usolgte grønnsaker som ikke holder en viss standard utseendemessig. Denne kostnaden bidrar til høyere priser for forbrukerne.
Mange forbrukere lurer mest sannsynlig på om datomerkingen ikke er annet enn en svindel. Tross alt har verken kunder eller butikkene virkelig nytte av å kaste mat som er helt sunn å spise.
Noen hevder at produsentene påfører datostemplingen på mat for å oppmuntre folk til å spise raskere for å bevare et image på varemerket og smakskvalitet. Men denne praksisen fører til unødvendig avhending av mat som fortsatt er perfekt spiselig.
En forbrukerkultur fokusert på bekvemmelighet og «friskhet» fører til sløsing. Mange kaster ut mat som bare er litt over toppkvalitet, fordi vanen er inngrodd i et samfunn som er vant til engangsbruk.
USA er muligens verst når det kommer til matsvinn. I motsetning til andre kulturer som omfavner den naturlige aldringsprosessen i mat, ser amerikanere ofte på «eldre» mat som uønsket. Forbruksvarer som lagret ost eller fermenterte produkter er unntak, men denne generelle tankegangen begrenser potensialet i matvaren.
Sosiale medier og mattrender har også skapt en kultur med «matstatus», der folk kjøper spesifikke ingredienser bare for å kaste dem senere. Stadig flere overkjøper og klarer ikke å prioritere praktisk matlaging med eksisterende råvarer som de allerede har i hus.
Noen amerikanske delstater begrenser dagligvarebutikker fra å donere utløpt mat til matbanker, av frykt for ansvarsproblemer. Denne velmente, men misforståtte politikken hindrer brukbar mat i å nå de som trenger det.
Noen supermarkeder (spesielt i USA), har ofte overlager i hyller for å møte forbrukernes forventninger om overflod. Dette fører til «planlagt svinn», der usolgte produkter forventes å ende opp som avfall, spesielt nær eller etter utløpsdatoen.
Noen selskaper rundt om i verden har tatt skritt for å redde grønnsaker som nødvendigvis ikke helt følger standarden for utseende, og varer som nesten er utløpt på dato. Med dette tiltaket håper de å endre folks oppfatninger rundt «stygg» mat og i forlengelsen redusere avfall.
Forskere har tatt til orde for et standardisert merkesystem, som kan redusere matsvinn ved å hjelpe forbrukere med å ta informerte beslutninger. Denne standardiseringen kan også gi betydelige økonomiske fordeler.
Mens lovgivning for standardisert datomerking har vært foreslått i flere tiår, har politiske utfordringer forhindret fornuftig fremgang og har forlenget forvirringen blant forbrukerne og matsvinn.
I USA introduserte Consumer Brands Association og Food Marketing Institute, et system for «best før» og «brukes før», for å skille kvalitet fra sikkerhet. Dessverre er dette ikke et utbredt mandat.
Land som Storbritannia og Norge, har lansert kampanjer som oppmuntrer forbrukerne til å «se, lukte, smake, ikke kaste bort.» Slik opplysning bidrar til å vurdere matkvalitet utover datostemplingen.
Det å oppmuntre forbrukerne til å stole på egne sanser (som lukt og smak), åpner for å kontrollere maten selv. Det å praktisere dette bidrar til å redusere avhengighet av etiketter og unødvendig avfall.
For å takle matusikkerhet, er politiske endringer som tillater trygg donasjon av utløpt mat til matbanker avgjørende. En justering av loven kan lede spiselig mat fra søppelfyllinger til bordet til de som trenger det.
Hvis folk ble gjort mer oppmerksomme på innvirkningen matsvinn har på miljøet, kan dette få forbrukerne til å revurdere kastevanene og se til et mer bærekraftig forbruk.
Det er helt trygt å holde produktene litt lenger enn datomerkingen. Bearbeidet kjøtt og delikatessesalater er absolutt noen produkter som ikke kan holdes over lengre tid, siden de kan plukke opp listeria i produksjonsprosessen. Dette er imidlertid unntaket og ikke regelen. Det er bedre å fryse varene enn å la de løpe ut på dato, det meste kan fryses eller konserveres på en eller annen måte.
Det finnes ulike måter å kontrollere produkter for ferskhet. Egg kan for eksempel sjekkes i et glass vann. Hvis det synker, er det godt å spise. Selv riktig pasteurisert melk kan drikkes så lenge den smaker og lukter godt.
Til syvende og sist krever håndtering av matsvinn at folk endrer tankesettet. Ved å verdsette mat som en naturressurs og stole på egne vurderinger, kan mennesker over hele verden fremme en kultur som respekterer matens levetid og reduserer avfall.
Kilder: (Vox) (The World Counts) (Consumer Brands Association) (Food Marketing Institute) (FDA) (UN World Food Programme)
Løgnen bak datostemplingen
Bør du slutte å kaste mat?
MAT Bærekraft
For mange mennesker rundt om i verden har det nesten blitt en inngrodd rutine å kaste mat som er utgått på dato. Hver uke blir uåpnede yoghurtbeger, poser med grønnsaker og brød kastet takket være datoen skrevet på etikettene. Denne rutinen gjøres faktisk nesten automatisk, drevet av ideen om at mat utløpt på dato er uegnet til å spise. Men hva om det bare er en myte? Hva om selve ideen om utløpsdato villeder oss til å kaste bort enorme mengder perfekt god mat?
Verdens besettelse av datostempling har utviklet seg til en krise, hvor planetens ressurser sløses bort på grunn av tallene som er trykt på etikettene. Så, hva er sannheten bak disse utløpsdatoene? Klikk deg gjennom dette galleriet for å lese mer.