Artister som Celine Dion sier klart i fra: «Det der er ikke meg!»
Spotify har nylig avslørt at flertallet av plattformens mest strømmede sanger er skrevet og spilt inn i G-dur. For alle som er litt nysgjerrige på musikkteori, er dette langt fra noen overraskelse. G-dur er en av de mest populære toneartene blant både nye og erfarne musikere – og den er en favoritt blant gitarister og pianister. Ikke nok med det, denne tonearten har også vært foretrukket av mange av de største klassiske komponistene gjennom tidene – de brukte den i noen av de mest legendariske verkene sine. Så hva er det med G-dur som treffer akkurat den rette tonen hos musikere og låtskrivere? Klikk videre i galleriet, og oppdag mer!
Ifølge Spotify blir sanger i G-dur strømmet mer enn noen annen toneart. Hva er det som gjør G-dur til en velklingende og populær toneart?
G-dur er bygget rundt tonene G, A, B, C, D, E og F♯. Denne skalaen skiller seg ut fordi den inneholder bare ett kryss, og noten staves "F♯".
G-dur har bare ett kors, F♯. Den er derfor nesten like enkel å spille på piano som C-dur, som ikke har noen kryss eller b-er.
På piano er C-dur lett å mestre, men G-dur er den mest populære tonearten for komposisjoner. Årsaken er at G-dur ikke bare er den nest enkleste tonearten for pianister, men den desidert enkleste for gitarister.
Gitarakkorder i G-dur er både enkle å lære og huske, og det gjør dem populære blant gitarister.
G-dur er en ergonomisk toneart for både gitar og piano – det gjør disse to instrumentene ideelle for både populærmusikk og klassisk vestlig musikk.
Det er disse egenskapene som gjør G-dur til en fantastisk toneart for både komposisjon og fremføring. Den har vært populær i århundrer.
I barokken ble G-dur sett på som "velsignelsens toneart", ofte brukt til salmer og annen religiøs musikk. Dette viser til toneartens allsidighet og følelsesmessige dybde.
Domenico Scarlatti, som skrev 555 pianosonater, valgte G-dur som hovedtonearten for 69 av dem – hele 12,4 %!
Johann Sebastian Bachs berømte konsert i G-dur er bare ett eksempel på hvordan store komponister har utnyttet G-durens klare og lyse klang. Dette verket ble komponert i Weimar, ca. 1713.
Tolv av Joseph Haydns 106 symfonier er i G-dur. Mozarts "Serenade Nr. 13" ("Eine kleine Nachtmusik") for strykekvartett og bass er også i G-dur.
Ludwig van Beethoven brukte ofte G-dur for å uttrykke optimisme og livsglede. Dette er eksemplifisert i hans pianosonater nr. 10, nr. 16, nr. 20 og nr. 25, samt i flere fiolinsonater som nr. 8 og nr. 10.
Johannes Brahms brukte G-dur i tre store kammermusikkverk. Strykesekstett nr. 2 opus 36, fiolinsonate nr. 1 opus 78, og strykekvintett nr. 2 opus.
Musikologer er på samme bølgelengde når det kommer til appellen til G-dur. Tonearten produserer en klar og dynamisk lyd, noe som gjør den til en ekstremt fleksibel skala for både komposisjon og fremføring.
Pitch Perfect Tuning oppsummerer G-durens emosjonelle kvaliteter slik: "Alt det rustikke, idylliske og lyriske, alle rolige og tilfredse lidenskaper, ømhet og takknemlighet for ekte vennskap og trofast kjærlighet – kort sagt blir alle hjertelige, milde og fredelige følelser nøyaktig uttrykt av denne tonearten".
G-dur legger grunnlaget for et bredt spekter av spor, fra hjertevarmende ballader til pulserende trommer og bass.
Og nettopp derfor består en stor del av den populære musikken på Spotify av spor komponert i G-dur.
Taylor Swifts hit "Shake It Off" er bare en av de mange hitene i G-dur som viser toneartens popularitet. Denne energiske sangen er hovedsingelen fra hennes femte album kalt 1989, som ble utgitt i 2014.
Nirvanas "Lithium" fra 1991 er et annet virkelig godt eksempel. Det var spor nummer fem på bandets banebrytende album "Nevermind".
Ed Sheerans "Perfect" er skrevet i G-dur. Det er en romantisk ballade som toppet listene i både Storbritannia og USA i 2017.
Mariah Careys juleklassiker "All I Want for Christmas Is You" ble utgitt i 1994, og er også skrevet i G-dur.
David Bowies "Ziggy Stardust" fra albumet "The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars" fra 1972 er en ikonisk hit i G-dur.
The Rolling Stones' "(I Can't Get No) Satisfaction", deres første amerikanske nummer én-hit utgitt i 1965, er i G-dur.
Madonnas "Into the Groove", fra filmen "Desperately Seeking Susan" fra 1985, er en danseklassiker i G-dur.
Bob Dylans "Knockin' on Heaven's Door", som ble skrevet til filmen "Pat Garrett and Billy the Kid" fra 1973, er en annen kjent sang i G-dur.
The Beatles' "Norwegian Wood (This Bird Has Flown)", fra det sjette albumet deres "Rubber Soul" fra 1965, er komponert i G-dur.
Run DMCs "It's Like That", opprinnelig utgitt i 1983 og utgitt på nytt i 1997, står som et kraftig eksempel på G-dur – begge gangene.
Duran Durans ballade "Save a Prayer" fra 1982 er et annet godt eksempel på G-durens følelsesmessige dybde. Det var en stor hit i sin tid.
Lynyrd Skynyrds "Sweet Home Alabama" fra 1970, rockeklassikeren fra sørstatene, nyter også godt av G-durens kraft.
Kilder: (Spotify) (Hoffman Academy) (Mixed In Key) (Pitch Perfect Tuning)
Hvorfor er Spotifys mest strømmede sanger i G-dur?
Den musikalske nøkkelen til suksess!
MUSIKK Låter
Spotify har nylig avslørt at flertallet av plattformens mest strømmede sanger er skrevet og spilt inn i G-dur. For alle som er litt nysgjerrige på musikkteori, er dette langt fra noen overraskelse. G-dur er en av de mest populære toneartene blant både nye og erfarne musikere – og den er en favoritt blant gitarister og pianister. Ikke nok med det, denne tonearten har også vært foretrukket av mange av de største klassiske komponistene gjennom tidene – de brukte den i noen av de mest legendariske verkene sine. Så hva er det med G-dur som treffer akkurat den rette tonen hos musikere og låtskrivere? Klikk videre i galleriet, og oppdag mer!