Kan du gjette hvilket land som spiser mest?
På Sicilia er det noen driftige bønder som nå gjenoppliver den flere hundre år gamle tradisjonen med å høste manna, en praksis der man skjærer i barken på blomstrende asketrær for å samle sevjen.
Manna nevnes flere ganger i Bibelen som det stoffet Gud ga israelittene i ørkenen, og det omtales også i Koranen. Likevel er den nøyaktige sammensetningen av dette eldgamle matstoffet fortsatt gjenstand for tolkning.
Så, hva er egentlig manna, og hvordan brukes det i dag?
Klikk deg gjennom bildegalleriet og få en smak av det mange omtaler som «hvitt gull».
Manna nevnes 17 ganger i Bibelen. Første gang er i 2. Mosebok kapittel 16, der det beskrives som «utover ørkenen lå det et fint, kornet lag, som fint rim på jorden.»
Mer spesifikt: Da israelittene, som vandret i Sinaiørkenen etter å ha forlatt Egypt, begynnte å klage til Moses over matmangel, lovet Gud ham å «la det regne brød fra himmelen» for å mette folket.
Mirakuløst i løpet av natten faller det dugg fra himmelen, som krystalliserer seg om morgenen til noe spiselig som er tilstrekkelig som mat for alle sammen.
Første gang israelittene ser dette himmelske stoffet, spør de: «Hva er dette?», eller «mann hou?» på gammelt hebraisk. Dette er opphavet til navnet manna, som fortsatt heter mann på moderne hebraisk.
I det samme kapittelet beskrives manna som «noe som ligner korianderfrø og var hvitt, og det smakte som honningkake.»
I Fjerde Mosebok kapittel 11, beskrives manna som å ha utseende som bedolah-kvae, en halvgjennomsiktig gummiharpiks. Israelittene får veiledning om å male mannaen, og de knuser den til en masse som de baker til kaker. Resultatet smaker som brød bakt med olje.
Ordet manna forekommer tre ganger i Koranen: i 2:57, 7:160 og 20:80. I Sahih Muslim, den andre av de seks viktigste hadith-samlingene innen sunnimuslimsk islam, fortelles det at profeten Muhammad sa: «Trøfler er en del av ‘mannaen’ som Gud sendte til Israels folk gjennom Moses, og saften fra dem er en medisin for øyet.»
Teoriene om hva manna egentlig var, har variert fra det usannsynlige, som en type lav som ikke finnes i Sinaiørkenen, til det mer plausible, en søt sekresjon fra planter, forårsaket av skjoldlus eller bladlus som spise på trærne.
Middelalderske persiske skrifter om Koranen, samt et medisinsk hefte samlet av den persiske lærde Al Biruni (973 etter 1050), beskriver manna som søte dråper som dannes på tamarisktreet, en plante som er vanlig både på Sinaihalvøya og i dagens Irak og Iran.
Disse dråpene kan tilskrives mana-skjoldlusen, et insekt som lever av tamarisktreet. Etter å ha sugd plantesaft, skiller insektet ut en søt substans som ofte regnes som den mest sannsynlige kandidaten for det bibelske mannaet. I den vestlige verden er denne utskillelsen kjent som honningdugg.
Mannaen, eller «brødet fra himmelen» som det jødiske folket spiste under sin vandring, blir fortsatt høstet og brukt i deler av Iran og Irak den dag i dag.
I Iran og Irak brukes ordet manna om enten søt sevje fra planter, trær eller busker, som finnes i regionen, eller om utskillelsen fra insekter som lever på trær som for eksempel det nevnte tamarisktreet.
Akasietrær produserer gummi arabicum, en viktig ingrediens i matindustrien, og som også brukes i trykkfarger, maling, lim og kosmetikk. Sudans enorme skogsavanne, kjent som gummi arabicum-beltet, strekker seg fra grensen til Etiopia i øst til Tsjad i vest, og gir ideelle vekstforhold for de to akasietypene som produserer denne gummien, kjent som talha og hashab. Dette gjør Sudan til verdens største produsent av gummi arabicum.
Det sies at en krukke med manna ble lagt i paktens ark som en påminnelse til Israel om at Gud på mirakuløst vis sørget for israelittene gjennom de 40 årene i ørkenen.
Det er ingen tvil om at den hvite, mineralrike harpiksen som omtales i Bibelen, har blitt brukt som både naturlig søtningsmiddel og medisinsk hjelpemiddel i århundrer.
Faktisk, ifølge den bibelske fortellingen, hadde manna vært kjent i minst ett årtusen før Kristus.
Oldtidens greske, romerske og arabiske leger anså manna som en verdsatt medisin på grunn av de gunstige og helbredende egenskapene man mente den hadde. I virkeligheten kom den ikke fra himmelen, men ble utvunnet fra utvalgte asketrær, hvorfra «manna dryppet som en hvitaktig harpiks», ifølge en samtidig krønikeskriver.
Askearten som oftest ble referert til i antikken er fraxinus ornus, også kjent som søreuropéisk blomsterask.
Mannahøsting, altså praksisen med å skjære i barken på fraxinus ornus-trær for å samle sevjen, var tidligere en vanlig tradisjon over store deler av Middelhavsområdet.
Fram til slutten av 1800-tallet ble manna fraktet til Nord-Europa fra Calabria, en region i Sør-Italia, og fra Sicilia. Den søte substansen ble solgt både som matvare og brukt i medisin, først og fremst som et avføringsmiddel.
De siste hundre årene har denne tradisjonelle praksisen nærmest gått tapt på grunn av urbanisering og industrialisering, spesielt på Sicilia, hvor manna blir omtalt som «hvitt gull». Men nå begynner enkelte bønder å gjenopplive den hundre år gamle skikken med høsting av manna.
Madonie-fjellene på Sicilia, et røft fjellområde som ligger i den nordlige delen av øya, omtrent 65 km øst for Palermo, har alltid vært hjertet i Italias mannaproduksjon.
Mannahøsting i Madonie nasjonalpark kan spores tilbake til minst 900-tallet, da øya var under arabisk styre.
I første halvdel av 1900-tallet var mannadyrking en livsform for mange sicilianske familier. Middelalderbyer i fjellene, som Pollina, fungerte som lokale sentre for innsamling av den søte sevjen, som smaker som rørsukker med et hint av mandel.
Når mannaen først var høstet, ble denne verdifulle varen vanligvis solgt til legemiddelselskaper for å utvinne mannitol, en sukkeralkohol som brukes som søtningsmiddel og vanndrivende middel. På 1950-tallet fant forskere en måte å syntetisere mannitol, og dette ble i praksis dødsstøtet for mannahøstingen i regionen.
Seksti år senere har lokale bønder satt seg som mål å gjenopplive den utdøende tradisjonen. I tillegg har noen utviklet en mer effektiv høstemetode som gir langt mindre risiko for forurensning fra bark eller insekter.
Manna blir nå solgt til restauratører, bakere og kokker, og brukes som ingrediens i en rekke matvarer – alt fra cannoli til sjokolade.
Regionale restauranter i flere pittoreske landsbyer, blant annet i Castelbuono, har retter med manna på menyen. Faktisk har mange kokker entusiastisk omfavnet gjenopplivingen av dette høyt verdsatte «hvite gullet».
Samtidig er gummi arabicum fortsatt en nøkkelingrediens i matlagingen i Midtøsten, spesielt brukt som tykningsmiddel i glasur, fyll, mykt godteri, tyggegummi og annen konfekt.
Og i tråd med de gamle fortellingene er mann al-sama en utsøkt delikatesse som kombinerer manna, maisirup, honning, kardemomme, honningdadler og sprø pistasjnøtter, en rett som nevnes i alle de tre monoteistiske religionene: kristendom, jødedom og islam.
Kilder: (University of Washington) (Palermoviva) (BBC) (Bible Study Tools)
Hva er manna, det spiselige stoffet beskrevet i Bibelen og Koranen?
Et eldgammelt supermatprodukt sendt fra himmelen
MAT Kulinarisk
På Sicilia er det noen driftige bønder som nå gjenoppliver den flere hundre år gamle tradisjonen med å høste manna, en praksis der man skjærer i barken på blomstrende asketrær for å samle sevjen.
Manna nevnes flere ganger i Bibelen som det stoffet Gud ga israelittene i ørkenen, og det omtales også i Koranen. Likevel er den nøyaktige sammensetningen av dette eldgamle matstoffet fortsatt gjenstand for tolkning.
Så, hva er egentlig manna, og hvordan brukes det i dag?
Klikk deg gjennom bildegalleriet og få en smak av det mange omtaler som «hvitt gull».